På Arbeiderpartiets landsmøte i 1967 fikk en presentert den store luseknekkerstriden. Det handlet ikke om hodelus eller flatlus, men hva Haakon Lie og Einar Gerhardsen sa til hverandre etter at landsfaderen fra talerstolen hadde tatt sitt dramatiske og sensasjonelle oppgjør med Haakon Lies lederstil. Gerhardsen hevdet til sin siste dag at Lie hadde sagt dette: «Jeg skal knekke deg som en lus.» Lie, derimot, hevdet at han hadde sagt «du forsøker å knekke meg som en lus.»

Uansett: det er ikke mye pent å si om lusa selv om nordmenn ikler seg lusekofte aldri så mye. Selv kommer jeg i farten ikke på noe positivt i det hele tatt. Og det både i direkte og overført betydning. Frekkere enn flatlusa sier folk gjerne når en skal uttrykke seg i mindre hyggelige vendinger om andre. Skjønt noen kan jo se lyset der alt synes svart. Som vedkommende i Folkehelseinstituttet som uttalte: Man kan si mye stygt om skinheads, men lus har de ikke.

For øvrig er det både plagsomt og litt pinlig å erkjenne at en er blitt angrepet av lus. I hvert fall i de nedre regioner. Ja, du vet. Derfor er det så fint å bruke den medisinske betegnelsen på mennesker som har lus; Pedikulosis. Å si noe sånt om din egen diagnose når du sitter på fastlegens venterom i to timer etter avtalt tid vekker både anerkjennelse og respektfulle blikk. Du havner automatisk øverst på ventelisten. Unisont lyder fra andre ventende med begynnende influensa, rennende neser, podagra og slitasjegikt: slipp mannen frem, han er angrepet av pedikulosis. Stakkar, han der kan ikke ha lenge igjen.

Men jeg må erkjenne at min respekt for Folkehelseinstituttet har blitt en smule redusert etter den siste tids hendelser om lusa. Der i gården har en åpenbart ikke hørt om å kjenne lusa på gangen. For hva har ikke den samme person som uttalte seg om lus og skinheads også proklamert: Den eneste gode nyheten med lus er at de ikke sprer sykdommer.

Ser man det. Lusa som ikke sprer sykdommer? Hæ? Her har hele vår barnelærdom gått i vasken. En ny studie publisert av Universitetet i Oslo viser nemlig at svartedaudenbakterien spredte seg fra menneske til menneske, via lus, og ikke via rotter som tidligere antatt. Pestepidemien svartedauden herjet i Asia og Europa på midten av 1300-tallet. Så mange som 75 millioner mennesker skal ha mistet livet som følge av sykdommen.

Så kom ikke her med å ufarliggjøre lusa. Vi kjenner den på gangen. Og nå er det vel på tide å be om unnskyldning overfor rottene som er utpekt som ansvarlig for spredning av pesten. For som dagens forskere i ettertankens klokskap fremholder: Det er den nye «lusemodellen» som best kan forklare hvorfor epidemien spredte seg så fort i Europa sammenlignet med andre steder i verden. Problemet i middelalderen var å forklare hvorfor den spredte seg så fort i Europa, for hvis den gikk via gnagere og rotter ville det tatt lengre tid, forklarer forskerne. Og legger til at spredningen kan sammenlignes med influensa som smitter fra menneske til menneske. Takke meg til influensa.

Studien av Svartedaudens utbrudd i Europa har tatt rundt tre år, og er ledd i et større arbeid forskerne har på bakterien som ble påbegynt i 2004. Så en får vel tro på at forskningen er vel begrunnet. Inntil en eventuell ny forskningsrapport skulle komme frem til andre konklusjoner. Det hører med i dette bildet – dessverre – at svartedauden eksisterer fortsatt i dag, blant annet i Nord-Kina. I 2017 var det også et stort utbrudd av pesten på Madagaskar, hvor over 100 personer mistet livet.

Nå er det selvsagt svært lite pent av denne skribent å trekke inn min egen yrkesgruppe når det skrives om lus og rotter. Men ærlighet varer lengst. Har jeg hørt. Vi har nok en tendens til å opptre som kløende lus og plagsomme rotter titt og ofte. For som en kan lese i fagbøker om de firbente med lang hale: rotter kan forårsake mange ødeleggelser. De er heller ikke så lette å bli kvitt, fordi de er meget smarte og lærer seg ofte å unngå feller.

Ordfører Nygård: kjennes duften av brunrotta (Rattus norvegicus) litt av innpåslitne journalister? Svar nå ærlig. Hvis ikke tar vi kanskje rotta på deg. For om Gerhardsen og Lie var uenige om hva som ble sagt i de dager, så la det være klart: vi pressefolk kan knekke liten og stor som lus for et godt ord. Når vi rotter oss sammen.

Så til noe helt annet: lørdagshistorien. Og faktisk to denne gangen av hensyn til kjønnsbalansen. Som pensjonist vil jeg minst av alt bli anklaget for trakassering.

Det var en gang at norsken, dansken og svensken var ute i skogen og gikk tur. Nordmannen var døv, dansken var blind og svensken var lam fra livet og ned. Han satt i rullestol. Etter en stund kom de til en magisk grotte i skogen, der hver og en av dem kunne få oppfylt ett ønske. Først gikk nordmannen inn. Etter en stund kom han ut og utbrøt lykkelig: «Gutter, jeg kan høre!» Etter ham gikk dansken inn og kom ut like fornøyd: «Gutter, jeg kan se!» Sist men ikke minst trillet svensken inn. Etter en stund kom han ut og ropte: «Kolla grabbar, nya hjul!»

Så en bonus. For ordens skyld: ingen politiker eller mindreårig er involvert.

Samtale fra livet i Kautokeino. Berit Anna: «Jeg så Johan Mikkel var hos deg i natt?» Anna Berit: «Ja, vi pulte og drakk kaffe.» Berit Anna: «Javel. Ka han ville?»