For ikke så lenge siden stilte jeg opp for å hjelpe en venn som driver utleie av en hytte oppe i skogkanten. Du vet, et slikt sted hvor man kan komme seg litt vekk og ha såkalt teambuilding, eller hvor man kan leie seg inn for å avholde en 50-årsfest. På grunn av akutt sykdom i min venns faste stab, hadde jeg sagt ja til å hjelpe til som vert, og oppgaven min besto i å ta imot folk når de kom og ellers være til stede for å yte service når det trengtes. Denne lørdagsformiddagen skulle det arrangeres Drammens mesterskap i «krig» (kortspillet altså), et mesterskap som samtidig var uttak til fylkesstevnet senere på våren. Ansvarlig for arrangementet var «Kortspillforeningen Krig, Juger’n, Idiot og President/Boms (avd. Drammen)», også kalt KJIP, og jeg sto klar ute på tunet og ventet på gjestene.

Den første som dukket opp var ikke uventet klubbformann Brage Nes (som ikke må forveksles med navnebroren Brage Røen, som dessverre måtte melde avbud denne gangen), men rett bak ham kom hans lillesøster Stine Therese Rømsoe halsende. Frøken S. T. Rømsoe hadde forsøkt så godt hun kunne å komme før sin eldre bror, men hun måtte nok en gang skuffet se at Brage var først. Det var frustrerende å vite at hun alltid hadde vært bedre enn han, på både videregående skole og i idrett, men likevel var han fortsatt den mest populære og den som folk svermet rundt når de var ute for å ha det gøy.

Ikke lenge etter dukket det opp en gammel Honda på tunet, og ut av den kom en litt gusten eldre mann i kordfløyelsjakke med lapper på albuene. Han presenterte seg som Dan Vik, men det var visst ikke så mange som kjente denne personen så godt. Senere på dagen fikk jeg greie på litt sladder om hr. Vik fra Stine Therese; de var jo tross alt naboer. Visstnok var han folkehøyskolelærer med D-vitamin mangel. Alle kunne vel se at det ikke kom mye sol på den karen?

Deretter hilste jeg på to som begge bar navnet Åse; fru Åse Kollen og Åse Ida (her fikk jeg aldri med meg etternavnet). Damene var egentlig ganske like, med utpreget sunn fornuft og arbeidsmoral, men der hvor Åse Ida var utadvendt og godt likt av alle, så var Fru Kollen noe mer reservert. Nå skal det sies at det er mulig denne oppførselen kom av at hun var bekymret for at kortspillforeningen skulle trekke tilbake tillatelsen hun hadde fått til å holde kurs i «Krig» (kortspillet altså) for sine egne barn hjemme hos seg selv.

En stor SUV kom så skrensende inn på plassen med piggdekk og seks par ski på takstativet, og ut spratt en mann som pusher godt femti, og presenterte seg som Kåre Ohnerud. Kåre var litt gretten, idet han hadde tilbudt seg å holde mesterskaper hjemme hos seg, og han var en hjemmekjær type som nødig dro ut av huset, men de andre deltakerne hadde ikke gått med på dette. Det måtte da holde at hr. Ohnerud av naturlige grunner lå i konstant høydetrening – det var ikke riktig at han i tillegg skulle få hjemmebane.

Det begynte å nærme seg oppstart idet Rune Tom og kona Berit Kopervik-Dahl ankom, tett fulgt av de siste denne dagen, nemlig tvillingene Aisha og Omar Fjeld. Merkelig nok kom de helt opp hit i skogbrynet med bussen – det viste seg at det var en fetter som er sjåfør, på en liten omvei etter endt rute. Nå må han skynde seg fordi han skal ned til sentrum for å kjøre taxi. Skjønt tvillinger, eneggede er de jo ikke akkurat, faktisk er de adoptert begge to, og idet jeg hilste dem velkommen var jeg tydeligvis også blitt deres bror.

Klubbformannen startet arrangementet med å føre fravær. Det viste seg at i tillegg til Brage Røen, så var Gulbrand Skogen fraværende. Han hadde vært på vei, men måtte snu hjem fordi han hadde ødelagt støtdemperne på sin egne humpete parkeringsplass, og nå sto han fast i trafikken på en bro nede i byen. Det var jo tross alt lørdag formiddag. I tillegg var ikke Thorvald von Openhoug til stede, men dét var det ingen som var så lei seg for. Thorvald insisterte nemlig alltid på å spille med egen kortstokk, og den han hadde fått utdelt hadde nesten bare bildekort. Til sist ble det enighet om å invitere noen flere spillere til neste gang for å kunne dele arrangementskostnadene på flere deltakere. Dermed ble Siv Veronica Elvik, svigerinnene Solberg og Krokstad (gift Elva), samt en raring som kaller seg Tret Tif Emti satt på lista over neste års deltakere, og på de måten ville man neste gang samle alle i omegnen som elsker krig (kortspillet altså).

Etter middagsserveringen, da turneringen endelig skulle i gang, begynte kaoset. Klok av skade, idet den tradisjonsrike menyen besto av ertesuppe og fårikål, ble forsamlingen enige om at det burde være et nullutslippsmål for kvelden, i alle fall i det lokalet der krigen skulle foregå (kortspillingen altså). Men så skulle det vise seg at toalettene ute på gangen hadde betalingsautomater. De var nemlig avhengig av brukerfinansiering, for selv om det kom driftsmidler fra sentralt hold, var dette ikke nok til å dekke utgifter til å bedre toalett-miljøet med både vasking, energi og grønne planter, den såkalte V.E.G.-pakka. Dette var vanskelig for deltakerne å akseptere, da det ville falle veldig urettferdig ut. Det var jo noen som reagerte sterkere enn andre på ertesuppe, og Åse Kollen (med pikenavn Lindum) sågar hadde irritabel tarmsyndrom. Omsider ble det vedtatt at man skulle ringe etter noen håndverkere som kunne komme og demontere automatene, slik at alle kunne få det som de ville, uten å betale for det. Dessverre ble ikke stemningen bedre da det viste seg at håndverkerselskapet som ble ringt (Wessel, Berg, Lunde & Co) hadde begynt å krangle i bilen på vei opp, og dermed snudde med uforrettet sak.

I løpet av de innledende rundene ble det ikke stort bedre. Brage Nes satte i gang det hele med å «mansplaine» reglene overfor sine første motstandere Åse-Ida og Fru Kopervik-Dahl, enda de vitterlig faktisk hadde skrevet regelboka kun et par år tidligere, noe som ikke skapte spesielt god stemning. Og bedre stemning ble det heller ikke da hr. Ohnerud røyk ut i første runde mot Omar Fjeld. Kåre, som knapt nok hadde møtt noen adopterte før, tok det ikke så bra, og trakk seg straks tilbake på rommet sitt på hemsen, og truet med å arrangere sitt eget mesterskap der oppe.

Dan Vik viste at han tross alt hadde litt temperament da han ble slått ut i semifinalen, og på grunn av at han mente seg utsatt for trusler, endte opp med å ødelegge deler av kortstokken. Her kan man si det ble både brudd og indre blødninger, noe som førte til en lang krangel blant deltakerne om hvem som skulle få lov til å reparere stokken. Denne krangelen varte og rakk utover kvelden, og til slutt ble det bestemt at siden ingen ville at noen av de andre deltakerne skulle få dette ærefulle oppdraget, så ble fraværende Brage Røen tildelt oppdraget, så fikk heller finalen gå med reservekortstokken.

Det hele toppet seg da man midt under finalen mellom Åse Kollen og Aisha Fjeld fikk en telefon fra Steinar Viken, generalsekretær i fylkeslaget. S. Viken kunne fortelle at de hadde vedtatt å oppløse sitt eget fylkeslag i tre deler, og dermed ville dagens konkurranse ikke være gyldig. Dette resulterte i glede blant dem som var ute av konkurransen, mens de to finalistene naturlig nok ble skuffet, og det hele skled deretter over i en lang kveld med kjekling og drittslenging.

På veien hjem dagen derpå tenkte jeg i mitt stille sinn: «Er det rart det er mye krig her i verden?». Kortspillet, altså.