5
BALLETT
«Onegin»
Av John Cranke
Musikk: Pjotr Tsjajkovskij, arr. og ork. av Karl-Heinz Stoltze
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Kostymer: Ingrid Nylander
Med: Yolanda Correa, Philip Currell, Natasha Jones Dale, Lucas Lima, Alberto Ballester, Maiko Nishino, Erik Murzagaliyev, Leyna Magbutay, Douwe Dekkers, Jonathan Olofsson
Najsonalballetten, DNO&B
Balletten «Onegin», basert på Aleksandr Pusjkins roman på vers om den umulige kjærligheten mellom ungjenta Tatjana og dandyen Eugene Onegin, er i John Crankos koreografi blitt en av de virkelig store narrativene i ballettlitteraturen. Forestillingen ble sist satt opp ved Den Norske Opera og Ballett i 2018, og når den nå settes opp på ny, er det et gjensyn å virkelig glede seg til – også fordi forestillingen har fått en helt ny design i scenografi og kostymer.
I balletthistorien er John Cranko kanskje aller mest kjent for på 1960-tallet å ha grunnlagt og formet Stuttgartballetten som moderne kompani. Cranko var dessuten opptatt av å forene fortelling og dans, uten at fortellingen kom i veien for dansen, og «Onegin» var blant de store scenefortellingene han skapte for Stuttgartballetten. At Tsjajkovskijs musikk til denne balletten ikke er ballettmusikk opprinnelig, er knapt hørbart, og Crankos koreografi henter her det narrative i Tsjajkovskijs musikk frem på nesten magisk vis.
På premieren til Nasjonalballettens nye oppsetning, som skal strømmes søndag 14. og 21. februar i påvente av å kunne åpne for publikum i salen, får vi et kjærkomment gjensyn med Yolanda Correa i rollen som Tatjana. Hun er for tiden solist ved Staatsballett Berlin, men gjorde rollen som Tatjana for Nasjonalballetten i 2018. Correa har med sin sterke sceniske energi og sine svært talende ansiktsuttrykk tidligere vist at Tatjana er en av hennes bravurroller. Hun mestrer også aldersspennet i denne rollen med glans. Denne gangen har hun i tillegg en Onegin ved sin side i Philip Currells skikkelse, som virkelig ikke står tilbake for henne. For selv om vi i balletten «Onegin» først og fremt følger Tatjana, er Currells Onegin så trollbindende i sin høyreiste, nesten majestetiske, svartkledde skikkelse at vi trygt kan si at denne scenefortellingen har to hovedpersoner. Currell skaper kjekkasen og verdensmannen med ganske enkle virkemidler, og vi skjønner med en gang hvorfor Tatjana blir så betatt av ham. I tillegg aner vi noe lett usympatisk ved Onegin som gir samme effekt som når man tilsetter salt eller chili i sjokolade; en slags bismak som bare gjør det gode enda bedre.
Under oppsetningen i 2018 opplevde jeg scenografien som et hinder for at vi kunne leve oss inn i historien. Scenografien var både flat og gammeldags i uttrykket, fargene virket litt støvete og dekorasjonene var så enorme at danserne ble bitte små på scenen. Å få lage nye dekorasjoner og kostymer til denne forestillingen er det ingen selvfølge å få lov til, men John-Kristian Alsaker og Ingrid Nylander har heldigvis fått muligheten. Og med sin nye visuelle design skyter de blink. Danserne drukner ikke lenger i for store dekorasjoner. Alsakers scenografi er tredimensjonal, lett og litt edgy på samme tid, og fargene er sterke og klare og bidrar til en tydelig her-og-nå-opplevelse. Materialene som er brukt f.eks. i trærne på scenen, er også synlige for oss, og i sum oppleves scenografien som nyskapende og frisk på tross at den er laget til en koreografi som legger mange føringer for hvordan den skal se ut.
Selv om fortellingen virkelig kommer til sin rett i denne nye scenografien, er ikke «Onegin» er en forestilling som romsterer rundt i komplekse menneskesinn. Balletten tar oss i stor grad gjennom høydepunktene i Aleksandr Pusjkins roman, og «Onegin» er jo nærmest en stereotypi på ikke-synkron kjærlighet: Tatjana elsker Onegin først, men kjærligheten er ubesvart. Når han mange år senere får øynene opp for henne, er hun gift med en prins, og Onegin har dessuten drept kjæresten til søsteren hennes, så selv om hun fortsatt har følelser for ham, er hun nødt til å la ham gå. Som voksen kvinne i dag kan man jo lure på realismen i at den voksne Tatjana føler det samme for Onegin som hun gjorde da hun var seksten. At hun ikke har utviklet seg, vokst fra ungpikens fascinasjon for den ustabile dandyen. Men livet i den russiske overklassen på tidlig 1800-tall var muligens ikke spekket med personlig utvikling for noen. Kanskje var det til og med litt kjedelig. Og er det romantisk drama, så er det jo det, og da forkastes vel uansett alle former for realisme til fordel for de store følelsene.
Operaen sender «Onegin» digitalt to søndager fremover, og neste søndag er det Maiko Nishino og Erik Murzagaliyev vi ser i hovedrollene. Operaen har flere ganger vist at de er gode på slike produksjoner, så vi må anta at den digitale overføringen av «Onegin» også vil være av god kvalitet. For dem som gjerne vil få med seg forestillingen live, er det planer om å sette opp forestillingen når Operaen igjen åpner for publikum. Så vi får si som vi har sagt til hverandre altfor lenge nå: Håper det ikke er så lenge til. Og hold ut. Det venter noe godt både på nett og på den andre siden.
Anmeldelsen er basert på en lukket kritikervisning ved Den Norske Opera og Ballett 13. februar.