I den nye boka «Stardust» fortelles historiene om noen av det forrige hundreårets største kulturpersonligheter. Norske Bokken Lasson, tyske Marlene Dietrich, franske Edith Piaf og amerikanerne Bessie Smith, Mae West, Billie Holiday, Josephine Baker og Marilyn Monroe. Forfatteren og sangeren Hilde Louise Asbjørnsen har også laget en sceneforestilling basert på livene til disse damene, og levenet de lagde rundt seg. I påvente av bedre tider i utelivet får vi oppleve de legendariske skikkelsene gjennom boka hennes.

Forordet til Asbjørnsen heter «Da jazz var rock’n’roll». Jeg går ut fra at dette er ment som paralleller mellom ustyrlige urkrefter som snudde opp ned på gamle konvensjoner og forestillinger om høy moral. «Jeg leser sangtekster med kraft og opprør i seg, og jeg hører karakteristiske stemmer med himmelstormende ambisjoner. For meg representerer de en kvinnelig styrke og strategi som motiverer og inspirerer meg, selv 100 år etter. De må ikke glemmes», mener Asbjørnsen.

«Det var aldri noe problem for lille Édith (Piaf) å leve seg inn i historiene om tragisk kjærlighet, livet på gata eller musikkens befriende effekt», skriver Asbjørnsen. Dette med musikkens befriende effekt blir et sentralt tema i boka. Hun forteller historien om disse kvinnene som en blanding av fakta og fiksjon. En omdiskutert løsning, mer vanlig på film enn i biografiske bøker, men det fungerer fint i denne sammenhengen, der vi får oppleve ikoniske skikkelsers samtaler med sine venner og uvenner, og er med dem langt inne i privatsfæren. Det er imidlertid sammenvevingen av fortellingene som gjør inntrykk. De åtte har felles ambisjoner, talent til å gjennomføre dem, de er fordomsfrie i forhold til både seksuelle preferanser og hudfarger, og møter sterk motstand og forargelse i samtidens rådende moral. Når de lykkes er det som oftest mot alle odds. Jeg får en ønskedrøm om at noen satte fantasien enda sterkere i sving, og brakte dem sammen i et nytt drama, en slags liga av ekstraordinære ladies, selv om deres veier bare krysses sporadisk i virkeligheten.

Boka begynner i Norge, med Bokken Lasson midt i Kristianiabohemen, med store kunstneriske ambisjoner som er vanskelige å forene med familiens forventninger om å bli godt gift. Hun begynner å synge, lanserer «Fola fola blakken», men blir ikke rik. Hun har ikke noe Bylarm å slå gjennom på, ikke noe Music Export Norway til å hjelpe seg videre, men hun reiser til utlandet og blir berømt likevel. I Montmartre i Paris kommer hun til «en historisk gatejungel som huset Paris’ mest berømte natteliv og bohemenes tilholdssteder. Legender og aspiranter i alle kategorier diskuterte, skrev, malte og drakk her: kunstnere, akademikere, artister og anarkister, side om side». Tonen er med dette satt for alle fortellingene. Hovedpersonene omgås samfunnets høyeste og laveste, i sentrale strøk og fjerne avkroker, drømmere og spekulanter, radikale og reaksjonære, umoralske og puritanske (de siste to kan ofte være vanskelig å skille fra hverandre).

«Stardust» er full av gode stemningsbeskrivelser: «Ragtime var den nye musikken, og de hissige rytmene strømmet ut av teatre, kafeer og stuer der det fantes piano. Det gynget i hoftene under lange skjørt og bredbremmede hatter, men de skulle ikke beveges offentlig, med mindre man befant seg på en scene i de laveste av de lave etablissementene». Vi merker at forfatteren har stor kjærlighet til dette scenelivet, for rampelyset, klubbkulturen og alt omkring. Hun kommer med friske skildringer av forestillinger og opptrinn hun ikke har vært i nærheten av, og gjør det lettere for oss andre å fantasere om hvordan dette artet seg. Leseren får lyst til å bli med tilbake til disse bulene og palassene, selv om vi vet at det fort går som i Woody Allens «Midnight in Paris», da man plutselig er der, og opplever at stamgjestene lengter seg enda lenger tilbake, til forrige storhetstid.

Marilyn Monroe vet alle hvem er. Fortsatt husker mange flere av sangene til Edith Piaf. Bessie Smith og Billie Holiday har fått sin plass i den alminnelige historien om populærmusikken. Mae West, Marlene Dietrich og Josephine Baker har nok de fleste en mer ikonisk, eksotisk forestilling om. Her har vi mye å lære.

Det er en «Babylon Berlin»-følelse av forholdene Marlene Dietrich slår seg opp under. Filmen «Cafe Electrik» fra 1927 var sannsynligvis et sterkere uttrykk for Berlins ustoppelige puls enn Kraftwerks «Electric Cafe» 60 år senere.

Til tross for den grensesprengende tidsånden fikk frigjorte kvinner fortsatt skylden for det meste av alt moralsk forfall. Man kan jo tenke seg reaksjonene mot Josephine Baker, som viste fram mye naken, mørk hud i forestillingene sine. Politiet møtte mer enn gjerne mannsterkt opp for å inspisere forfallet. Mae West er i dag mest kjent for sine mange spenstige sitater, men mindre for alt hun ellers sto for. Man kan knapt forestille ser oppstusset hun skapte med forestillingen «Sex – A Comedy Drama Of Life» i 1926.

Det er et godt utvalg gamle innspillinger med både, Dietrich, Baker og West tilgjengelige, og de er fornøyelse å høre på mens man leser denne boka. Riktignok ikke lenger spesielt provoserende i «WAP»-alderen. Det mer betenkelige er at det er nødvendig for ustyrlige damer å frigjøre seg om og om igjen, i stadig nye mutasjoner av populærkulturelle former. Verden går veldig sakte framover, men jeg vet ikke hvordan vi skulle klart oss uten alle disse strålende forsøkene på å gjøre den til et bedre sted.

Boka «Stardust» følges opp med en forestilling med Hilde Louise Asbjørnsen på Edderkoppen Teater i Oslo. Foreløpig jobbes det mot premiere 11. februar, eller ved første anledning etterpå, uansett antall publikummere.