Sivert Høyem er tilbake i fin popflyt.

Av

Sivert Høyem

5

«Roses of Neuroses»

Hektor

Sivert Høyem er tilbake som seg selv, denne gangen uten Madrugada, bandet han hadde et formidabelt turnécomeback med den gangen det forsatt var mulig å fylle Oslo Spektrum eller de største festivalslettene. Som soloartist har Høyem alltid vært mer tilbakelent og låtfokusert, til tross for at vokalen framstår som Norges mektigste og mest særegne uansett hva han foretar seg. Den fem spor lange EP-en «Roses of Neuroses» er på ingen måte «liten». Låta «Run Away» som tittelen er hentet fra kunne i oppbygningen vært en tidlig Madrugada-låt, men gjennomgående er tempoet roligere og tyngdepunktet ligger i tekstene, den vokale framføringen og en produksjon som setter sangeren i sentrum og ikke jakten på den bokstavelig talt store lyden. Når Nils Petter Molværs trompet kommer nydelig inn på «Safe Return» eller når «Queen of my Heart» starter med følsomme gitarer under de framoverlente fraseringene, er vi et sted blant de fineste av britiske popartister, der stemmen gjerne tar en Bryan Ferry på vei mot neste vers. Høyem solo har en fast kjerne av musikere, med Christer Knutsen tettest på, også som medprodusent, og i tillegg Cato Salsa (gitar), Øystein Frantzvåg (bass) og Børge Fjordheim (trommer), og om disse fem låtene er representativt for det som kommer i framtida er det lett å konstatere at vi har savnet Høyem som seg selv og uten alle mytene rundt.

E-avisen er dessverre ikke tilgjengelig