SIGRID MOLDESTAD

5

«Tonen i meg»

Grappa

Sigrid Moldestad var lenge først og fremst folkemusiker. Offisielt kåret til Årets folkemusiker i 2010, med Spellemannpriser i 2005 og 2007 attpåtil. Albumene hennes har sakte, men stilsikkert nærmet seg det store americana-panoramaet. Bare at hun fortsatt har den lokale forankringen i Nordfjord som gjør uttrykket umiskjennelig hennes eget, med stemmen og felespillet i skjønn forening.

Tittelsangen «Tonen i meg» til å begynne med høres ut som en lovsang til å ha musikken i seg: «Du veit du ekje helt som dei andre/ Du har stemma og krafta som kan forvandle». Jeg får assosiasjoner til forrige ukes album med Tove Bøygard, både stilistisk og med de engasjerte følelsene som legger sine føringer på sangene. Med den påfølgende intense «Bere for ei stund» og så lengselsfulle «Tilbake i tid» har vi fått presentert kontrastene. Det er nemlig mye forskjellig, men alltid like sterkt på dette albumet.

«Song til deg» er visepop av fineste sort. Den kom ut på singel i forfjor, og burde vært en hit i en bedre verden. «Ikkje være ein, men to» burde være en radiofavoritt i den samme verdenen. Her er også en nydelig coverlåt, «Drauma det att», opprinnelig «Dreamin’ The Dream», som minner om at det også kom gode sanger fra den mest parentes-aktige utgaven av Fleetwood Mac, den med Bekka Bramlett og Billy Burnette.

Det er både vakkert og litt vondt å høre den rendyrkede countrylåten «Bonden», om han som holder gården ved like, og så vidt klarer å holde liv i den gamle drømmen han bærer på. Albumets andre countrylåt er «Karoline», om et bryllup i gamle dager, vakkert og litt vondt en gang til. Countrymusikken er fin å ha til sånt.

Albumet er spilt inn med en fremragende gjeng vestlandsmusikere: Jørgen Sandvik og Roald Kaldestad (gitarer, mandoliner, banjoer, lap steel og så videre), Anders Bitustøyl (bass), Sigbjørn Apeland (tangentinstrumenter) og Kåre Opheim (trommer). Det er sterk bandfølelse i sangene, men likevel med sangeren og felespilleren som udiskutabelt sentrum for begivenhetene. Albumet er som sist produsert av Yngve Leidulv Sætre, med sedvanlig sans for å la de medvirkende vise seg fra sine beste sider. Den nye vrien på barnerimet «Ta den ring» slutter med et par minutter kosmisk jam som bare burde vare og vare.

Albumet har noen fine instrumentallåter også. «Vaatedalen» er en slags slått fra europavei 39, en hyllest til det jeg vil påstå er en av Norges aller vakreste steder, ikke langt fra Moldestads hjemsted i Nordfjord. «Blågras» har litt av bluegrass-stemningen som tittelen antyder, men igjen med så sterke føringer av lokal folkemusikk at det blir noe for seg selv. Vi kan føle den norske felefolkrockens historie fare forbi, fra Christiana Fusel & Blaagress til Erlend Apnesets Fragmentarium.

«Tonen i meg» slutter med den stemningsfulle vuggesangen «Sove». Et fromt ønske om å finne den store roen. Albumet beskriver hun selv som «en dragning mot det mørke». Jeg synes heller det høres ut som vi går mot lysere tider.