Av Paul Norberg - tidligere redaktør i Moss Dagblad

I en byhistorieartikkel 7. juni i år om herreklubben Moss Klub og Balselskab, ble det fremhevet at brennevinshandelen var en viktig del av velstandsutviklingen i Moss på 1800-tallet. Og at dette ga et godt grunnlag for å etablere andre virksomheter. Det er interessant å se at dette var utgangspunktet fra borgerskapets side. De tjente gode penger på brennevinsproduksjon og handel. Men fra arbeiderklassens side var situasjonen en helt annen. For oppblomstringen av brennevinsproduksjonen var en pest og plage for byens arbeiderfamilier.

Denne artikkelen skal mest omhandle ei tøff dame som levde i tidsrommet 1875–1963. Hennes navn var Amanda Sengeløv, og hun var både idealist og forretningskvinne. Idealismen gjenspeilte seg først og fremst i avholdsbevegelsen. Hun var aktiv i organisasjonen «Det Hvite Bånd». Dette var en lokal avlegger av en verdensomspennende bevegelse, som hadde sitt utspring i USA. 15. august 1874 samlet kvinner fra 18 amerikanske byer seg i Cleveland, Ohio, og stiftet «Verdens kvinners kristne avholdsselskap». Symbolet deres ble en hvit emaljenål, formet som en sløyfe; Det Hvite Bånd. Den første norske foreningen ble stiftet i 1892 under mottoet: «For Gud, hjem og menneskehet».

Men tilbake til 1800-tallets Moss. Mens borgerskapet danset og koste seg med noen gode glass konjakk i eksklusive herreklubber, var situasjonen ganske annerledes for dem som måtte jobbe for "de kondisjonerte". Matmangel, bolignød, stort alkoholforbruk, barnearbeid og underbetaling for lange arbeidsdager. Det var virkeligheten for arbeiderklassen i Moss. Fattigdommen var stor og arbeidsvilkårene var dårlige. Fordi møller og sagbruk ofte sto stille om vinteren, var det mye sesongarbeid og stor arbeidsløshet. I perioder satte myndighetene inn nødsarbeid med enda dårligere lønn. Barnearbeid var vanlig. Når fedrene var arbeidsløse, måtte mødrene og barna slite ekstra hardt. Det var stor barnedødeligheten, og trangboddheten spredte epidemier. Dårlige boforhold fikk konsekvenser for kosthold og helse.

Hva var så løsningen for arbeiderne? Alkohol. Den enorme spritproduksjonen i fossenområdet, og de mange brennevinsutsalgene og skjenkestedene bidro til elendigheten. Da Marcus Thrane kom til Moss 24. mars 1849 for å stifte en arbeiderforening i Moss, ble møtet avholdt i fossenområdet. Men Thrane var langt fra fornøyd med møtet. I referatet sitt skrev han: «Drukkenskap er meget alminnelig, og da der med drukkenskap følger mange andre laster, så som dovenskap, liderlighet og likegyldighet, så er det ikke til å undres over at der i Moss hersker en ualminnelig fattigdom blant arbeiderbefolkningen». Thranes arbeiderforening vokste til 182 medlemmer i Moss i 1850. Foreningen krevde blant annet begrensninger i salg av brennevin.

Amanda Sengeløv var ikke født da Marcus Thrane refset arbeiderne i Moss for fyll og fanteri. Men avholdsbevegelsen begynte å få et godt fotfeste på 1870-tallet, og i 1879 ble den første avholdsforeningen dannet. Og tre år etter fikk byen sin første IOGT-losje. Før hundreårsskiftet ble også et eget avholdsparti stiftet. Og det var i Avholdspartiet og Det Hvite Bånd at frøken Sengeløv ble helt sentral. Lokalavdelingen i Moss ble stiftet i 1898. I tillegg til å jobbe mot rusmidler, var likestilling mellom kvinner og menn viktig. Ved siden av Amanda Sengeløv var Elina Hundere sentral i Hvite Bånd-bevegelsen. Mosseavdelingen av Hvite Bånd ble blant de sterkeste i landet, og etter kort tid i virksomhet startet de et barnehjem. Fra 1913 etablerte de også et kursted for alkoholiserte på Jeløy. Først på Renneflot; deretter på Vårli. I flere år drev de en egen avholdskafé for sjøfolk. Kaféen fikk det internasjonale navnet «Sailor’s Rest», og lå i Stengata, nær nordre jernbaneovergang. Etter at «Sailor’s Rest» ble nedlagt rett før annen verdenskrig, ble restauranten Vinco etablert i lokalene.

Amanda Sengeløv var den mest ivrige avholdskvinnen i Moss, og hun var også økonomisk ansvarlig for driften på Hvite Bånd-søstrenes hjem. Som forretningsdrivende, med kolonialbutikk i Kongens gate, deretter Gudes gate og til slutt i Torggata, hadde hun gode forutsetninger for drift av organisasjoner. Det Hvite Bånd var beregnet på kvinner med alkoholskader, og de greide å kurere et stort antall kvinner. Men hjemmet var omstridt i Moss. Hardt arbeid var en viktig del av kuren, og slett ikke alle var innstilt på slikt arbeid. Noen slo seg vrange. Nils Johan Ringdal beskriver situasjonen i tredje bind av Moss Byhistorie:

«Mange av kvinnene som kom dit var såpass skadet at de raskt utviklet seg til lokale uroelementer. På mystisk vis klarte de å skaffe seg alkohol, selv om de tilsynelatende bodde isolert på Renneflot og siden på Vårli. For folk fortalte den ene historien etter den annen om mannfolkbesøk, nakenbading og ville fester, nettopp der man minst skulle vente slikt.»

Amanda Sengeløv dro avholdssaken med seg inn i lokalpolitikken. Hun var først representant for Det konservative parti, og ble valgt inn i bystyret i 1904. Da var hun en av de tre første kvinnene i Moss som ble folkevalgt. Hun opptrådte både følelsesladet og engasjert på talerstolen. Da hun etter hvert ble svært misfornøyd med de konservatives (Høires) holdning til avholdssaken, forlot hun partiet og meldte seg inn i Avholdspartiet. Amanda Sengeløv døde 11. mars 1963.

Kilder:

1. Arnulf Johannessen og Ragnar Onsaker: «Mossekvinner 3»

2. Nils Johan Ringdal: «Moss bys historie, bind 3».

3. Artikkel av Jon Roth Nilsen om spritproduksjonen i Moss.