Profetiene om Donald Trump som Guds utvalgte president ble til god hjelp for ham i 2016. Foran årets valg har profetier fått økt betydning som politisk virkemiddel. Dette reflekterer en urovekkende utvikling når det gjelder forholdet mellom kirke og stat i USA.

Det var særlig to Trump-profetier som sirkulerte før valget 2016: Den som brannmann Mike Taylor angivelig mottok i 2011 (og som det evangelikale Liberty University filmatiserte i 2018), og åpenbaringen til Lance Wallnau om at Gud ville bruke Trump slik han tidligere hadde brukt den hedenske kong Kyros av Persia.

De som spredte profetiene forkynte også at disse ikke ville gå i oppfyllelse hvis de kristne bare satt passivt og ventet. Det var jo passivitet fra de troendes side som var skyld i samfunnets moralske forfall, som i sin tur ville føre til nasjonens undergang – med mindre Trump fikk mulighet til å forhindre det. Heller ikke bønn og selvransakelse var nå nok. Skulle profetiene bli oppfylt, måtte de kristne selv stemme på ham – og gjerne dele budskapet om Guds salvede president med andre.

Trumps allianse med evangelikale ledere oppstod ikke tilfeldig da han annonserte sitt kandidatur i 2015. Da var den allerede godt etablert. Før valget 2012 hadde de i fellesskap avgjort at tiden ennå ikke var inne for ham til å stille. Fire år senere stod de sammen for å hindre at konservative kristne valgte hjemmesitting i mangel på gode kandidater.

Sammen med advarsler om nasjonens undergang, fokus på Trumps positive sider og posering på bønnebilder, ble profetier brukt for å legitimere Trumps person. Det overordnede budskapet var: Han er ikke perfekt, men han er den rette.

Strategien fungerte. Hvite evangelikale kristne utgjorde hele 34 % av Trumps velgere. De var viktige for ham da, og han trenger dem fortsatt. For er det noe som er klart, så er det at Trump ønsker gjenvalg.

Dette har resultert i en rekke symbolhandlinger, som anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, utnevnelse av konservative dommere, abortmotstand, legitimering av politisk propaganda fra kirkens talerstol og gjeninnføring av bønn i offentlig skole.

Trump leverer! Han er til å stole på, er budskapet som nå forkynnes av hans evangelikale støttespillere; for nå må de kristne stemme på ham igjen, ellers vil alt det gode han har oppnådd gå tapt.

I 2016 fikk Trump informasjon fra sine evangelikale rådgivere om hvordan denne gruppen kristne tenker. Dermed kunne han koordinere seg med deres idealer, forhåpninger og fortellinger, og sende små signaler – ord, fraser og bilder – som appellerte direkte til målgruppens verdensbilde, mens det sekulære publikum knapt la merke til det eller oppfattet det som snodig vås.

Trump kjente også til profetiene. Hans opptreden overfor de evangelikale kan ikke anses som annet enn bevisst strategisk spill.

Ved å nære de troendes forestillinger – gjennom ord og handlinger som samsvarte med forventningene – vant han ikke bare støtte, men har også bidratt til å gjøre profetiene selvoppfyllende. Kanskje er han ikke klar over det, men slik har han gjort seg til de evangelikale ledernes redskap – for det er de som kontrollerer fortellingene; det er deres agenda han følger.

Flere av Trumps nærmeste evangelikale støttespillere og rådgivere arbeider målrettet for å opprette Guds rike på jorden. Ikke slik vi forbinder med tradisjonell misjon, men ved å erobre hele nasjoner (såkalt dominionism). Dette gjør de ved å plassere sine folk i posisjoner der de kan ha innflytelse på samfunnet (f.eks. innen politikk, økonomi, kunst, utdanning osv). Ett mål er å bringe lovverket i samsvar med det de mener er Guds vilje. I Jesu fravær må de regjere i hans sted.

Trump inn i Det hvite hus var et viktig skritt på veien. Nå, før høstens valg, har det blitt økt fokus på at dette kun var en begynnelse. Trump omtales som en døråpner; det er de kristne som må gjøre jobben.

Religionsfrihet var et sentralt argument til støtte for Trump i 2016. I år er det enda mer fremtredende. Demokrater, sosialisme og kommunisme fremstilles som sider av samme sak, og mest av alt som hatske fiender av religionsfrihet generelt og de kristne spesielt. Som eksempel har evangelikale ledere pekt på vårens forbud mot ordinære gudstjenester som en religiøs forfølgelse fra myndighetenes side. Korona bagatelliseres og tiltakene fremstilles som et påskudd for å undertrykke de troende.

Trump har, i samklang med sine evangelikale venner, fremstilt seg som religionsfrihetens fremste forsvarer. Hans stadig hyppigere referanser til Gud og alt han selv har gjort for kristendommen vitner om at han i økende grad har trådt inn i denne rollen. Poseringen med Bibelen foran St. John’s Episcopal Church i sommer var et viktig signal til konservative kristne.

Selv om flertallet av Trumps velgere ikke tror han er utvalgt av Gud, er det tusenvis som gjør det. Hva nå enn Trump og de evangelikale lederne selv måtte tro, er de i ferd med å viske ut de skillelinjer som en gang ble trukket mellom kirke og stat for å sikre religionsfrihet for alle.