I enden av Vulkangata ved Mathallen, ut mot Møllerveien, har Tri Ky dukket opp. Folkene som står bak, kan ikke ha anlegg for kalde føtter når de åpner midt i koronatida, men så er det heller ingen ringere enn tidligere eier av Mr. Bay på Tjuvholmen som står bak.

Her skal du kunne finne deg til rette, uansett ambisjonsnivå for kvelden. Du kan stikke innom og få en av 20 plasser i matbaren med mat fra à la carte-menyen eller noe godt i glasset. Eller be om omakase-meny i sushibaren, servert av sushikokk Vladimir Shek. Omakase betyr at kokken bestemmer hvilke retter du får servert. Omakase-menyen er på 12 til 14 retter, til 849 kroner per person. Her er det bare plass til seks gjester. Eller du kan, som oss, bestille sharing-meny i hovedområdet, som har 40 sitteplasser og bordbestilling. Der får vi ni retter til 649 kroner per person.

De store vinduene gir fin utsikt til menneskene utenfor som vandrer til og fra alt Mathallen har å by på. Inne er det svarte stoler i skinn og tre, vakre trebord, harmonerende farger og store bilder av kvinneskikkelser på veggene. Det er stilrent, pent og gjennomført.

Vår litt hektiske servitør glemmer oss en liten stund etter at vi har satt oss ned, men når serveringen først kommer i gang, dukker rettene opp i fint tempo. Vi ber om en vin som passer med den første retten.

– En frisk riesling, kanskje? spør servitøren og kommer tilbake med to glass hvitt uten nærmere presentasjon.

Straks etter får vi en enkelt østers fra Stavanger plassert på is, med ponzusaus, ørretrogn og et vakkert urteblad på toppen. Det smaker av perfeksjon.

Så kommer to vakre fat med fisk. Vi klyper først spisepinnene rundt den rødbetemarinerte kveitecevichen med trøffelsaus. Rund trøffel, søt rødbete og kald fisk. På det andre fatet: Laksesashimi med lysegrønn, kremet jalapeñossaus. Den er svakt syrlig og en anelse sterk. Nydelige retter, begge to, både på smak og utseende.

Vår oppmerksomme servitør har fått med seg at glassene er tomme. Vi takker nei til enda et glass med det samme og spør etter en anbefaling til det neste som kommer på bordet.

– Sancerre? spør vår servitør.

Igjen kommer vinen kjapt uten et ord mer om hva vi har fått, men den er et godt valg.

Så kommer et fat med åtte pent oppstilte nigiri, til å dele. Høydepunktene er den rødbetemarinerte kveiten som kommer i reprise og den flamberte laksen.

Nå dufter det himmelsk av soyasmør. Vi har fått dampet torsk med løyrom, soyasmør og stekt, hvit asparges. Torsken er tilberedt til perfeksjon. Dette er helt nydelig.

Vil Tri Ky holde seg på topp når vi går fra fisk til kjøtt? Rett nummer seks og sju kommer på samme fat. Klassikeren kylling yakitori er mør og smakfull. Den tar luven av spareribsene, som er greie, men vi har fått mørere kjøtt andre steder i byen.

Siste rett før desserten er crispy duck. Andekjøttet er strålende – mørt og sprøtt. Men pannekakene er tørre. Bortskjemte som vi er blitt i løpet av måltidet, bryr vi oss faktisk ikke om å spise opp smitt og smule, som vi vanligvis gjør når det står crispy duck på menyen.

Desserten er litchipannacotta med yoghurtis. Den syltede frukten på toppen av pannacottaen gir en overraskende og ugrei assosiasjon til 80-tallets hermetiske cocktailblanding. Yoghurtisen er anonym. Etter et fyrverkeri av en start dabber det litt av for Tri Ky i innspurten. Men med fisken og kyllingen var de suverene.