Møster!

5

«Dust Breathing»

Hubro

Det er vel ingen som ser for seg at støvet kan få feste på kraftkvartetten Møster! Bandet avslutter det merkelige året 2020 med å utgi sitt femte studioalbum siden de først moste rockens mest progressive uttrykk ned i blenderen sammen med jazzinspirasjon fra ikke minst John Coltrane, men også mer eller mindre obskur støymusikk og impro- og frijazz fra de siste tiårene. «Dust Breathing» er ikke overraskende en plate som tar opp i seg tidsånden vi er inne i, uttrykt i spennet mellom voldsomme frustrasjonsutblåsninger, mørk og lodden faenskap og stille og ettertenksomme partier der saksofonen og gitaren speiler seg i det universelle. Som i den urovekkende skjønnheten «Ausculptation».

Apropos obskure inspirasjonskilder, trekkes det veksler på fortida når nåtidsgnisten skal fanges. Den nær 14 minutter «The Bonfire, The Sun» er Møster! slik vi kjenner dem, med langsomme oppbygninger og eksplosive partier der bandleder Kjetil Møsters saksofoner skaper brede høyspenningsflater av forvridde impulser og kontrasterende støy, mens Hans Magnus «Snah» Ryan tar med seg noen av kjerneverdiene fra Motopsychos referansebank inn i miksen, særlig de kapitlene som omhandler progrockere som Can og King Crimson. Hør bare på «Waistful Tendensities». Kenneth Kapstads trommer er et dyr i seg selv, mens Nicolai Hænglses bass blir det tung buldrende uroelementet som binder det hele sammen. Om de innimellom kan kalles jazz, er ikke ekstremmetallen langt unna den heller. Men nå graver de dypere ned i slagget. Teksten albumdesigner Aslak Gurholt formulerer rundt utgivelsen, påpeker det paradoksale at ordene «Jeg får ikke puste» har flere og vondt aktuelle betydninger i 2020. Sånn sett blir albumet et brennhett nødbluss fra et uvanlig år.

Videre trekker de linjer hundre år tilbake, til 1920, da Spanskesyken, ble regnet som tilbakelagt. 1920 var også året da to fotografier ble skapt. Det ene var ikke fullt så obskure Man Rays «Dust Breeding», hans berømte fotografi av Marcel Duchamps «Large Glass», glassplateinstallasjonen som hadde ligget og samlet støv i et år da han tok bildet med svært lang lukkertid. Det andre fotografiet er tatt av den lang mer obskure Hamilton Maxwell, som knipset store landskaps- og bybilder fra lufta. Bildet som pryder omslaget på albumet «Dust Breathing» er et av disse, og uinteressant i seg selv utover den lille detaljen at det viser Bergen County i New Jersey. Det ser ut som en støvete overflate og bærer en navnelikhet med Kjetil Møsters hjemby og stedet hvor dette albumet er mikset, i Grotten hos Jørgen Træen. I videre forstand, om man velger å ta dette alvorlig, gir det mer mening å lese de tematiske anekdotene som bilder på distansen mellom tilfeldighetene som får styre i den improviserte og konseptuelle kunsten, og likegyldigheten som kan oppstå i det rent dokumenterte.

Musikalsk skaper dette gnister i Møster drivende og organiske markløft. Saksofonen kroppsliggjør det taktile i hans musikalske visjon, i det urovekkende og tidløse, og ikke minst hva som oppstår når man – som Duchamp gjorde etter at Man Ray hadde tatt sitt bilde – renser det bestående for slagget som har lagt seg. De tre avsluttende låtene «Organ of Bodies I-III», henholdsvis kalt «Blightness», «Tentactility» og «Palpatience» både puster, holder inne, peser, freser og gisper. De tre korte låtene til Møster å være, er om mulig det beste bandet har skapt, variert, ekstremt og vekslende fra det sfæriske, oppblåste og trykk-eksplosive, til det berørende og helende. Slik vil «Dust Breathing» stå igjen som et gjennomgripende lydfølge til året 2020.