Jahn Teigens komplette soloinnspillinger er i boks. Dette maner fram dårlige minner om noen av de slemmeste plateanmeldelsene jeg har skrevet.

Bilde 1 av 4

«Ikke som alle andre» var den siste sangen Jahn Teigen ga ut i sin levetid, og er også blitt tittelen på denne omfattende samlingen. En forseggjort boks med sangerens bedrifter som soloartist, så komplett som det lar seg gjøre. Tidlige album med The Enemies og Popol Vuh/Ace ikke med. Heller ikke senere triumfer med Prima Vera. Dette får være andre historier. Her er 15 originalalbum, og hele fem album stappfulle med til dels sjeldent bonusmateriale.

«Ikke som alle andre» er gode ord for å beskrive en artist som holdt på med veldig mye, på godt og litt vondt. Alt begynner med det komiske «Teigen synger Falsk» med Herodes Falsk, og går videre til tidlige forsøk på å etablere seg med internasjonal ny bølgemusikk. Mest vellykket var dette på «This Year’s Loser» fra 1978, en tittel som både var en kommentar til hans null poeng i Melodi Grand Prix det samme året, og et nikk til Elvis Costellos samtidige «This Year’s Model».

Et definitivt kommersielt gjennombrudd kom med overgangen til norske tekster på «Mentalkrem» i 1980. Denne inneholdt et oppgjør med musikkpressen i «Feil vei», som jeg igjen og igjen vil gjenta er Jahn Teigens aller beste sang. Hva var han så sint for? Jeg vet ikke hva det var akkurat da, men hadde forstått det hvis det kom senere.

NRKS minneprogram, som også heter «Ikke som alle andre», viser midtveis Jahn Teigen som kommer til Dag Erik Pedersen i Italia i 1991, psykisk nedbrutt, og måtte bygges opp igjen mentalt. En artist som alltid var en av Norges største publikumsfavoritter, men også sårbar for baksmellen som kom. Hadde jeg vært med på dette, tenkte jeg, og måtte finne fram igjen anmeldelsen av albumet «Klovn uten scene» i 1988.

«Han har visstnok et utrolig overskudd og pågangsmot. Hvordan han da klarer å få til et så langt gjesp av et album er en stor gåte», sto det der til å begynne med. Og sånn bare fortsatte jeg. Ukeavisa Dag og tid brukte etterpå hele sin sitatspalte til å gjenta disse sjikanene på rekke og rad. Jeg trakk fram to gode sanger, «En annen virkelighet» og «Yo Te Quiero», som er «bra til å være Jahn Teigen, men drukner i ingenting». «Jeg er redd dette blir for selvopptatt, for mye dyrking av egen lykkerus til å interessere massene. Og hvis det er en mann som hører hjemme i massene, så er det Jahn Teigen», mente jeg avslutningsvis.

Det eneste som er beviselig elendig med alt dette er at jeg tok grundig feil når det kom til det med «å interessere massene». Teigen ble skamrost i VG og Aftenposten for «Klovn uten scene». Albumet gikk rett inn på førsteplass, og ble der i seks uker, til han omsider ble overgått av «Rattle And Hum» med U2. På det nivået var Jahn Teigen i Norge i 1988. Da han senere rømte landet handlet det nok mye om et vondt 1991, et avlyst bryllup, et hus som skapte økonomisk hodebry, og et restauranteventyr på Sørlandet som jeg også må innrømme å ha vært med på å «dekke».

Jahn Teigen kom tilbake fra sin Italia-tur med «Esilio Paradiso». «Et paradisisk eksil» oversatt til norsk, men «Ikke akkurat paradis» i anmeldelsen min i Arbeiderbladet. Han har ikke hatt det så lett, konstaterte jeg, men har fått satt ord på følelsene – «og så låter det helt følelsesløst».

Nå hadde vi begynt med karakterer. En 2’er! Det skal sies at Teigen ikke var alene. Den samme uka ga jeg Michael Bolton også 2. Peter Gabriels «So», av mange regnet som et av 80-tallets høydepunkter, fikk en 4’er. Jeg passet på å skrive at denne 4-plata var hans «fineste så langt», for å gni det inn at dette var en artist jeg ikke hadde hatt høye tanker om. «Fin kultur» var den tydelig sarkastiske overskriften der.

Er dette noe jeg burde beklage, etter alle disse årene? Nei, sånn er og blir spillets regler. Misnøyen var oppriktig, det var andre enn Teigen som sto for nyskapningen i norsk musikk i 1988, «de fire store» var vei opp, men fikk betydelig mye mindre offentlig oppmerksomhet. Men det var ikke noe vondt i disse sangene til Teigen, sannsynligvis bare et oppriktig, fromt ønske om å glede både seg selv om andre med et enkelt budskap.

Det er likevel sånne anmeldelser noen savner mer av i dagens musikkritikk. Ikke noe er lettere enn å briljere med sin misnøye. «Mann som ikke liker pølser vil ikke ha pølser til middag», det har imidlertid ikke mye til nyhetsverdi. Vi kunne brukt mer spalteplass i dag på å fortelle om nye sanger med Jan Thomas og Petter Northug. Klikkmaskinene elsker det, jeg skjønner at dette for de fleste er morsommere å lese om enn et godt nytt norsk band ingen har hørt om før. Men jeg synes ikke det er gøy lenger, og det bringer ikke verden videre.

Jeg hører igjen disse to albumene nå. Det har flere fine stunder, ingen tekstmessige katastrofer. Sånn er egentlig de fleste albumene til Jahn Teigen. Aldri gjennomført stilige slik at de kommer med på lister over tidens 100 beste norske plater, men alltid med flere sanger som er lette å like.

Det morsomste med den nye boksen må være alle platene med rariteter. Samlingen er kurert av Christer Falck og John Richard Stenberg, med arkivarisk eksellense, helt til den siste biten falt på plass, en tysk versjon av «Friendly», kalt «Weisst du nicht». Her er det virkelig gravd opp mye rart. For eksempel tjente Teigen en stund til livets opphold med å synge coverlåter for samleplater, på samme måte som Elton John i sin tid. «Donna» av 10CC, «Sugar Baby Love» av Rubettes og Junior Campbells «Hallelujah Freedom» er gode eksempler her. Her er reklamesnutter, fotballsanger og mange andre merkelige morsomheter. Innleggsheftet har en fin og personlig innledning av Anita Skorgan, fyldig historikk av Arvid Skancke-Knutsen, og etterord av datteren Sara.

«Teigen på besøk» er en hel plate med hans bidrag til andres plater, med høydepunkter som hans morsomme utrop på Kåre Viruds «Ola Tungs Kafé», der Teigen spiller rollen som tvilsomme Ola Tung, eller en eiendomsutvikler med et lignende navn. Minst like storartet var hans uforglemmelige opptreden som bøddelen i «Which Witch». En CD med alle hans Melodi Grand Prix-bidrag må også til. Det er her vi finner «Voodoo» med Inger Lise og Terje Rypdal fra 1976. Vi trenger ikke å se skjelettdrakten for at det skal være tøft. Jahn Teigen fant på mye rart. Vi kan fortsatt tro at det var rockartist han burde forblitt, men her også mange eksempler på at han var en fin visesanger, noen ganger en klovn, men med veldig mange scener å spille på.

E-avisen er dessverre ikke tilgjengelig