Etter sytten år og en Oscar får vi endelig sjansen til å se dette mesterlige mordmysteriet på norske kinoer.

6

DRAMA

«Memories of Murder»

Regi: Bong Joon-ho

Sør-Korea, 2003

«Memories of Murder» fortjener virkelig den forsinkede oppmerksomheten. Den fremste årsaken til at dette ble en uventet julefilm skyldes ikke bare kinotørke i Covid-tider, men også at regissør Bong Joon-ho fikk en så oppsiktsvekkende internasjonalt suksess med Oscar-vinneren «Parasite» tidligere i år. «Memories of Murder» er av samme høye klasse: en slags sørkoreansk motsvarighet til David Finchers «Zodiac», basert på virkelige hendelser. Inspirert av Sør-Koreas første seriemordersak; «Hwaseong-mordene», der minst ti kvinner ble voldtatt og drept mellom 1986 og 1991. Saken var fortsatt uløst da «Memories of Murder» ble laget, men filmen ble en så stor publikumssuksess at den pisket opp ny interesse for saken – selv om det sannelig tok sin tid før morderen ble avslørt. Først i fjor avdekket DNA-bevis at gjerningsmannen var en mann ved navn Lee Choon-jae, som senere tilsto at han hadde begått fjorten drap og tretti voldtekter. Siden Sør-Korea har en foreldelsesfrist på bare femten år kunne morderen ha gått fri, men han sonet allerede en livstidsdom for mordet på svigersøsteren sin i 1994. Bong Joon-ho ante naturligvis ikke noe om utfallet da han regisserte (og delvis skrev) «Memories of Murder», så dette er ikke en film om hvordan en seriemorder blir fanget. Dette er en film om hvordan hovmod, idiotiske feilvurderinger, politivold og grov inkompetanse sørger for at en seriemorder slipper unna.

23 oktober 1986 finner politiinspektøren Park (Song Kang-ho) liket av en kvinne i et avløpsrør, Bundet, voldtatt, ille tilredt og full av maur. Hun er første offer i en seriemordersak som vil bli en besettelse de neste fem årene. Park er vant til å være en autoritet på landsbygda i Hwaseong, og hevder selvsikkert at han kan se om noen er skyldige bare ved å stirre dem dypt i øynene. I virkeligheten er han inkompetent bølle, som er vant til å forfalske beviser og banker tilståelser ut av mistenkte sammen med den hissige politipartneren Cho (Roe-ha Kim). I rettferdighetens navn er hele politietaten håpløst dårlig utrustet til å takle en sak som dette, mens unger løper rundt på mordåstedene, publikum tramper rundt likene, rettsmedisinerne snubler i gjørma og en traktor kjører over det eneste sporet de har av morderen. Etterforskningen får assistanse fra den urbane Seoul-politidetektiven Seo (Kim Sang-kyung), som er litt mer analytisk og klartenkt. Mens Park prøver å torturere en tilståelse ut av den utviklingshemmede, vansirede landsbyidioten Baek (No-shik Park), finner Seo en metode i galskapen. Morderen slår bare til under regnvær, er tiltrukket av ofre kledd i rødt og kontakter ønskekonserten på en lokal radiostasjon for å få spilt en spesifikk sang før hvert drap. «Memories of Murder» melker en del nattsvart, satirisk humor ut av den rutinemessige torturen av mistenkte, og hvor ofte disse politifolka ender i slagsmål. Konstablene er for opptatt med å banke fredsdemonstranter til å lete etter ofre, mens inspektør Parks «skarpe instinkter» begrenser seg til selvskryt, stump vold og å oppsøke en sjaman.

Mens politiet famler rundt i blinde blir stadig flere kvinner myrdet, og den svarte humoren må gradvis vike for alvoret. Uvissheten gnager, og uansett hvor inkompetente de måtte være er politidetektivene besatt av å løse saken. De gjør sitt beste, men svarene er hele veien utenfor rekkevidde. Å bygge en thriller rundt en uløst mordsak er nærmest en garanti for at slutten vil bli frustrerende, men «Memories of Murder» ender på en helt perfekt måte. Så selv om dette ikke på noen måte er en konvensjonell seriemorderthriller er den allikevel veldig tilfredsstillende og underholdende. Jeg håper virkelig ikke at noen vil skygge unna «Memories of Murder» fordi den har noen år på nakken; selv etter sytten år føles filmen fortsatt like frisk, tidløs og ulikt noe annet. Dette var Bong Joon-hos andre film etter debuten «Barking Dogs Never Bite» (2000), men han har allerede selvsikker stålkontroll her. Vi merker at alt er iscenesatt av en visuell historieforteller, som stadig drar scenene i uventede retninger og komponerer dem som en gammel mester. Et stort must for alle som satte pris på «Parasite»!

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

E-avisen er dessverre ikke tilgjengelig