Vi rakk å anmelde en del restauranter før koronaen stengte Oslo i mars. Så åpnet spisestedene igjen på tampen av mai, fram til de fleste stengte ned i november.

For noen er det blitt kroken på døra. Andre har gått i gang med noe helt nytt for å redde driften: Take-away. Det er også noen som har tatt sats og åpnet helt nye spisesteder midt under koronakrisen.

Noen av restaurantene som er nye av året, har vi til gode å besøke. Blant dem er The Tea Room, Omakase by Vladimir Pak og Bokbacka som gjenåpnet i sommer som Berserk by Bokbacka. Vi ser fram til å besøke disse i 2021. I mellomtida: Her er stedene der vi fant matkjærlighet i koronaens tid!

– Dette er den beste sjøkrepsen jeg noensinne har smakt.

Det var en magisk rett som åpenbarte seg fra det splitter nye kjøkkenet til stjernerestauranten Maaemo da vi tok turen i mai. Restauranten rakk så vidt å åpne før smittevernrestriksjonene i mars dro teppet unna en samlet norsk restaurantbransje, Maaemo inkludert. Så rakk vi såvidt et besøk før mørket senket seg over dem igjen.

Espen Holmboe Bangs nye utgave holdt et imponerende gjennomført, skyhøyt nivå hva gjelder håndverk og presisjon, sømløst og perfekt. Vi følte vi var del av en nøye koreografert ballett der smaker, presentasjon, design og service gikk opp i en høyere enhet. Restauranten skal tross alt gjenvinne sine tre Michelin-stjerner de automatisk mistet mens de var stengt på grunn av etableringen av nye Maaemo i nye, større lokaler.

Reisen gikk fra rå skogbunn til forblåste fjellvidder via de beste råvarene havet kan oppdrive når vinteren slipper. Her var høsttung sopp, bondekost og pepperrot i «sandkake», men også sjøkrepsklo dampet i øl servert på en liten lompe.

En fullbrakt kveld på Norges mest fullendte restaurant. Maaemo 2.0 er en opplevelse man ikke finner maken til, trolig heller ikke i prisnivå på en norsk restaurant. Men når man ser apparatet som er i sving for å skape den innovative kompromissløsheten som har gjort Maaemo til en merkevare i restaurantbransjens globale elitedivisjon, går regnestykket opp.

Lekent, godt og raust. Kan man egentlig be om mer? Friheten til å leke gjør et måltid her unikt. Happolati overrasket og imponerte oss. Det eneste vi egentlig hadde noe å utsette på, var oss selv: At vi ikke gikk for den store menyen. Så gøy var det.

Vi ga Happolati en sekser ved forrige besøk og var heller ikke i tvil om sekseren denne gangen.

Det har gått fire år siden Happolati reiste seg som en fugl føniks fra asken etter Erlend Ramsviks legendariske Ylajali på St. Olav plass. Ramsvik ga seg på absolutt ypperste topp med stjerne og det hele.

Noen stjerne ble det ikke på Happolati fra Michelin-inspektørene i år, men det vanket hyggelig omtale. Og Happolati er – helt uavhengig av Michelin – en stjerne.

Det er svært vanskelig å få øye på hva som skiller Bokbacka fra restauranter med den ettertraktede stjernen i Michelin-guiden. Høydepunktene var det mange av under vårt besøk: En innertier av en sjøkreps, stekt på saltstein ved bordet. Blekkspruten med hjemmelaget ravioli var virkelig i verdensklasse, og rugbrød med Thybo-ost var en uventet, men svært velkommen servering. Rettene utstråler trygghet og selvtillit. Det ser enkelt ut, men kokkene stoler 100 prosent på det som serveres. Og det har de all mulig grunn til å gjøre.

Siden vi spiste her i februar, har Berserk tatt steget videre og blitt forvandlet til Berserk by Bokbacka. På grunn av koronanedstengningen har vi ikke rukket å besøke nyvinningen. Men vi gleder oss!

Nektar er så mye mer enn en vinbar. Menyen er ikke stor, men oser av kvalitet. En slags blanding av spanske tapas, fransk charcuterie og norske spesialiteter, stort sett gjennomgående med norskproduserte råvarer.

Stedet drives av Veslemøy Hvidsten, med bakgrunn fra Bagatelle og som en av grunnleggerne av Balthazar, før hun gikk til vinimportøren Mostue. Nektar har overtatt restauranten Bon Lios gamle lokale, i det sjarmerende, røde trehuset vegg i vegg med det franske brasseriet Chez Colin.

Staben er entusiastisk og smilende, og også prisene er sympatiske.

Stripefisk, matjessild og klubbmusikk i skjønn forening. Nykommeren Mohn gjorde med ett byen hakket mer kontinental, en restaurant og bar med høy, internasjonal «it»-faktor og et kjøkken som fint tåler omveien det er å tusle ut på Filipstad. Selv om Mohn ved første øyekast framstår som hipt, blir man fort slått i bakken av hvor ujålete og vennlig imøtekommende det er.

En uvørent klappet potetlefse med kyllingleverkrem og syltet plomme ble en favoritt. En rett som heter Cavatelli fra Skullerud kommer man ikke utenom. Porsjonene er sjenerøse, og prisene er på ingen måte skrudd til himmels.

Sushibar+Wine på Valkyrie plass tar sammen med søsterrestauranten i Posthallen mål av seg å være Norges første CO2-nøytrale restaurant, særlig bygget på hvordan de henter råvarer som fisk og vin. I lekker nordisk design serverer de sushi som tåler sammenligningen med de aller beste av Oslos eksklusive sushirestauranter. De har dessuten et utvalg organiske viner som virkelig rommer en og annen liten sensasjon.

Sushibar+Wine er allerede en godt etablert kjede i Finland. Alt koster litt mer enn på ditt gjengse sushihjørne, men ikke mye. Av alle ting en kjederestaurant som gir deg lyst til å bestille det samme måltidet igjen og igjen.

Le Benjamin nederst på Grünerløkka er øverst på ønskelista. Noe så sjeldent som en helt sikker vinner. Dette er vårt fjerde besøk siden åpningen i 2011. Og slik er det for mange, Le Benjamin er et sted man kommer tilbake til. Grunnen er veldig enkel: Du er garantert høy kvalitet på alt – mat, drikke og service – og derfor et godt måltid. Fransk bistromat foran det eksperimentelle og grensesprengende. Det ujålete foran det pretensiøse. Når man kan toppe disse ingrediensene med hyggelige priser, er det nærmest et uimotståelig restauranttilbud.

Når ikke vi kan dra til Venezia, er det desto hyggeligere at Venezia kommer til oss. Salome er det nyeste skuddet på Baltazar- og Skur 33-driver Dag Tjerslands familietre, laget i kompaniskap med matskribent og St. Lars-gründer Andreas Viestad. Duoens felles forkjærlighet for den italienske kanalbyen, de små «bacaroene» og maten herfra, har inspirert en restaurant som disker opp med alt fra de kjente smårettene Cicchetti til fyldige porsjoner pasta og pizza og tyngre retter som entrecôte og havabbor.

Kjøkkensjef Axel Nordahl takket nei til topprestaurant i Chicago. Han ville heller starte egen restaurant i gata han vokste opp i. Rettene er nydelige, og Geita treffer blink på presentasjonene. Akkurat passe raffinert, uten at det fremstår pretensiøst. Her fikk vi den beste biff tartaren vi noen gang har spist. Dekket av en slags svart gelé av Ponzu-saus og Avruga-kaviar.

«Give it all you got», sang Mick Jagger i bakgrunnen. Og det var akkurat slik det føltes. Her gir man alt. Med 1.150 kroner for mat legger Geita seg på et høyt nivå. Vi føler likevel at de forsvarer prisen.

Parken utenfor FYR Bistronomi & Bar er et av de fineste stedene man kan tilbringe en varm sommerdag sentralt i Oslo.

Sebastian Myhre, mannen bak både FYR Bistronomi & Bar og relativt ferske Stallen, har skapt et kulinarisk knutepunkt i et av byens travleste områder. Vi synes det er smått utrolig at man kan sitte drøyt ti meter unna Hegdehaugsveien og nyte nydelig sommermat som om man sitter i en skjermet og privat hage. Dette har rett og slett blitt en skikkelig god nabolagsrestaurant.