Det skulle bli det store valgåret for Are Tågvold Flaten og de andre i AmerikanskPolitikk.no. De skulle reist på kryss og tvers av USA og dekket det mest skjebnesvangre valget på lang tid.

I stedet ble det podkast og studioopptredener fra Norge. Du har kanskje sett eller hørt Are Tågvold Flaten, Vårin Alme, Henrik Østensen Heldahl eller Sigrid Rege Gårdsvoll kommentere valget.

– Vi var heldige og fikk med oss turer til USA i januar, februar og mars, Vårin kom seg akkurat hjem i mars. Selv rakk jeg drøyt to uker i Iowa og New Hampshire, forteller Are Tågvold Flaten.

Avlyst

Han er redaktør for nettstedet AmerikanskPolitikk.no, som han driver i tillegg til jobben som kommunikasjonsrådgiver i et direktorat. Gjengen bak nettstedet er alle USA-nerder som har amerikansk politikk mer som en lidenskap enn en hobby. I 2020 har de samarbeidet med Dagsavisen om å gi ut podkasten «2020» om valget.

– Vi skulle dekke landsmøtene i sommerferien og kombinere det med reiser til vippestater. Så var planen å få med seg samtlige TV-debatter siste måneden og så dekke de siste par ukene før selve valget, sier Flaten.

Selv hadde han planer om å søke litt permisjon og litt ubetalt ferie. Men med nedstengningen ville det blitt for komplisert å dra til USA.

– Jeg har fulltidsjobb og er småbarnspappa i tillegg til nettsiden, så hvis jeg skulle dratt til USA med karanteneregler, ville jeg satt meg selv ut av spill for en stund, ikke minst overfor familien. Det gjorde det lite hensiktsmessig. Men når vi så hvor mye av valgkampen som ble digital, har vi fått veldig mye tilgjengelig på den måten, sier Flaten.

Han mener derfor løsningen likevel har fungert bra.

– Det å være der er noe helt spesielt, man kommer tettere på. Jeg skulle jo ønske jeg kunne vært der. Men for nettsiden vår totalt har det fungert bra. Vi er blitt mer synlige, fordi flere av oss ble huket inn hos TV 2, samt for VG og Dagbladet. Alle var jo tilgjengelige her i Norge.

Hjalp Biden til seier

Valg ble det – med rekordtall i forhåndsstemming, digitale valgmøter for Biden og flyplasstreff for Trump og tilhengerne.

– Hva var den viktigste konsekvensen av koronaen for valget?

– At Biden vant. Trump ville ha kunnet snakke om økonomien på en annen måte om det ikke hadde vært for korona. Han ville hatt store folkemengder og en helt annen entusiasme, sammenlignet med Biden. Joe Bidens fokus på å komme tilbake til normalen, og hans argumenter for det, ville ikke veid like tungt hvis det ikke var for koronapandemien, sier Flaten.

Han understreker at det ikke var selve epidemien, men Trumps håndtering av den som ble en sentral brikke for at Biden vant.

– Dersom Trump ikke hadde vært Trump, hadde tatt på seg et munnbind i april og konstant snakket om at dette skal vi klare sammen, ville han ikke ha kunnet bli angrepet fra Demokratene på samme måte. I stedet ble kritikken mot ham voldsomt effektiv.

Slo feil

Dagen før valget kom AmerikanskPolitikk.no med sitt stalltips: Brakseier til Biden. Dette var i tråd med alle målinger og sannsynlighetsberegningene også fra de fremste analytikerne i USA – selv om alle hadde tatt høyde for feilmarginer.

– Noen hårfine vurderinger av enkelte vippestater gjorde at vi bommet på Florida og North Carolina. Men selv om totalen ble ganske mange færre valgmenn enn vi trodde, ble det en komfortabel seier for Biden, sier Flaten.

Som i 2016 bommet på målingene ved at Trumps støtte i enkelte grupper ble undervurdert.

– Målingene skulle bomme enda mer enn i 2016 for at Trump skulle ha mulighet til å vinne. Det gjorde de, men Biden vant likevel, sier Flaten.

Nummen

De spinnville dagene etter valgdagen vil bli pensum i historiebøkene: En sittende president som nektet å godta resultatet, som gikk rettens vei i de statene han hadde tapt.

– Hva har sjokkert deg mest?

– Det er ganske lenge siden jeg er blitt sjokkert over noe Trump har sagt, gjort eller tvitret. Det vil si, jeg skal ikke si at jeg ikke blir overrasket eller sjokkert, men jeg er blitt nummen av alle de normbrytende uttalelsene. Men at såpass mange i hans eget parti har vært så lite villige til å kalle en spade for en spade etter valget, har vært foruroligende, sier Flaten.

Da valgmannskollegiet hadde avgitt sine stemmer og Joe Biden var erklært vinner, klarte endelig Republikanernes flertallsleder i Senatet, Mitch McConnell, å få seg til å gratulere Biden.

– Han sa det man har visst lenge. Men det at det sies høyt, er et signal om hva han mener er fordelaktig for partiet.

Trumps parti lenge

Nå venter to senatsvalg i Georgia som vil avgjøre om Demokratene kan klare å få kontroll i Senatet.

– Får de ikke kontroll i Senatet, blir det mye vanskeligere for Biden å få ting gjennom. Da kan Republikanerne sette ned en fot i mange saker. Men han kan jo bruke presidentordre på en del, sier Flaten.

– Uavhengig av hvor mye Biden får gjennom, hva blir den største forskjellen nå?

– USA får en mer tradisjonell presidentadministrasjon, det blir mer forutsigbart. Sånn kan det også bli for USAs allierte. Som noen rundt Biden sa: Folk vil kunne stå opp om morgenen uten å være bekymret for hva presidenten har tvitret.

– Ser vi Trump som presidentkandidat igjen om fire år?

– Han har samlet inn mange penger etter valgdagen, og jeg tror han vil snakke om det. Han vil holde partiet i sjakk, få oppmerksomhet rundt taler, bøker og TV-programmer. Om han står på stemmeseddelen neste gang, er noe helt annet. Men han vil uansett gjøre det veldig vanskelig for partifeller som har presidentambisjoner.

– Hvor lenge vil det være «Trumps parti»?

– Det vil gå en god del tid og flere steg bort før Republikanerne kan tas alvorlig som et parti som ikke er Trumps. Men for Biden kan det være positivt og samlende internt i partiet dersom Trump fortsetter å være synlig, sier Flaten.

Målinger viser at flertallet av republikanske velgere er enige med Trump i at han egentlig vant.

– Det er skremmende at det er mulig å undergrave systemet såpass fra en sittende president. At det er USAs president som igjen og igjen sier ting som ikke er sant om et demokratisk gjennomført valg der man ikke har funnet store feil.

Nedtonet

Nå er det mye snakk om å gå tilbake til «normalen».

– Har Trump og dette valget endret noe for godt i amerikansk politikk?

– Det vil ta ganske lang tid før vi kan snakke om kjedelige presidentvalg igjen. Med det mener jeg at retorikken har blitt så splittende og polariserende, noe som gjenspeiles i holdninger blant velgerne, at tanken om at man skal ha en mer tradisjonell konservativ republikansk kandidat som klarer å mobilisere og forene partiet, virker fjernere nå enn på lenge. Om ikke Trump stiller igjen for Republikanerne, vil det i alle fall være en politiker som spiller på flere av de samme strengene.

– Trump vekker ganske unison fordømmelse og forskrekkelse her i Norge, hvor mange ikke skjønner hvordan nesten halvparten av USAs befolkning kan støtte ham. Hva er det vi nordmenn ikke forstår?

– Trump har snakket om behovet for å komme tilbake til hverdagen og framstilt seg som en som er på side med vanlige folk som sliter. Han har for eksempel sendt ut sjekker med bistand med navnet sitt på. Mange amerikanere har nok også valgt å se bort fra dag-til-dag-tvitring og sett på de større linjene. Og så har metoden hans har vært veldig effektiv når det gjelder å fremme sin egen sak og gjenta ting igjen og igjen, sier Flaten.

20. januar tas Joe Biden (78) i ed som president – som den eldste noen gang og etter nesten 50 år som toppolitiker.

Det bør ikke bli noen tallstrid om hvor mange som stiller opp for å hylle den nye presidenten, som det ble for fire år siden. Det blir en nedtonet seremoni nesten uten publikum. Koronaen vil prege Bidens første tid som president, etter at det allerede splittede folket ble kløyvd i to under pandemien.

– Å oppfylle Bidens visjon om å bygge opp igjen nasjonens sjel, blir mildt sagt utfordrende. Men Demokratene har nok ingen bedre mann enn Joe Biden til akkurat den jobben.

I desember i fjor hadde Katrin Glatz Brubakk akkurat kommet hjem fra feltarbeid for Leger uten grenser på den greske øya Lesvos. I flyktningleiren Moria hadde barnepsykologen møtt hundrevis av barn og sett og opplevd hvor sjuke de ble av boforholdene i leiren.

Da hun kom hjem for å feire jul, ble hun slått av hvor stille det var om Moria i Norge. Flyktningleiren var kjent, men det var så lite prat om menneskene som bodde der. Etter at den såkalte flyktningkrisen i 2015 hadde lagt seg, var det få som snakket om båtene som fortsatte å komme til de greske øyene og alle de tusenvis som bodde og fortsatt bor under svært kummerlige forhold i midlertidige leire.

– Jeg hadde med meg alle historiene fra disse barna, og jeg visste at det fortsatt pågikk, men da jeg kom hjem til Norge, var det likevel som om det var borte. Det var ingen oppmerksomhet om det her, sier Brubakk.

Da bestemte hun seg for å starte aksjonen som etter hvert utviklet seg til en av dette årets store politiske saker. Sammen med sanger Marthe Valle lagde hun oppropet: «Evakuer barna fra Moria.»

Vekket engasjement

De begynte med å sende e-post til justisministeren og ba om to ting: Norge må ta initiativet til å finne felleseuropeiske løsninger, og Norge må bidra i å hente mennesker fra Moria som Hellas har bedt om.

– Vi visste hvor vi ville på starten av 2020, men vi kunne ikke vite hvordan det skulle bli, sier Brubakk.

Så starta snøballen å rulle. Oppropet engasjerte biskoper, fagforeninger og kommuner som sa seg klare til å ta imot barn, i tillegg til tusenvis av folk fra hele landet.

I februar dro Brubakk ned til Moria-leiren igjen, og da fikk hun ideen om å samle inn barnesko, ett par for hvert barn som bodde i Moria-leiren, for å synliggjøre hvor mange de er. Hun posta et innlegg på Facebook da hun var på Lesvos, og responsen kom umiddelbart. Etter kort tid hadde de samla 20.000 par sko, mange flere enn de i utgangspunktet trengte.

– Det var så utrolig vakkert å se. Den stillheten og frustrasjonen jeg hadde opplevd, ble erstatta av et uforløst potensial hos folk som var helt nydelig, sier Brubakk.

Digitale protester

Skoene skulle plasseres utenfor Stortinget, det skulle være appeller og en masse folk samla til markering. Men så kom 12. mars, og koronaen stengte ned landet. De måtte finne på noe nytt. Løsningen ble å sette ut skoene på Ulvøya utenfor Oslo sentrum. 1. april ble 7.500 par med barnesko lagt ut på stranda, og over 30.000 mennesker fulgte demonstrasjonen på nett.

I løpet av året har aksjonsgruppa vokst til fem personer, noen av dem har aldri møttes fysisk. Den første, store digitale demonstrasjonen er blitt etterfulgt av mange mindre. De har tent lys for hvert av barna, samla inn overskrifter, satt redningsvester på statuer, hengt opp bannere og mye mer.

– Det viktigste er at vi har fått gjennomslag politisk. Vi har lykkes med å sette barna i Moria på agendaen. Jeg er trygg på at om vi ikke hadde gjort det, hadde ikke dette vært på agendaen for noen av partiene, sier Brubakk.

Hun snakker med Dagsavisen på telefon fra Lesvos. Brubakk er nå på sin niende tur til Moria siden 2015. Hun blir værende helt til påske.

Blir sjuke av Moria

Brubakk har vært feltarbeider i mange kriser, men aldri før har hun jobba så intenst med noe over så lang tid. Moria er blitt så altoppslukende fordi det skjer på europeisk jord, sier hun.

– Lidelsen her er så påtrengende. Hver gang jeg er her, så ser jeg hvor sjuke folk blir av å bo her. Folk har med seg vanskelige historier, men det går ikke en dag uten at pasienter forteller meg at problemene starta i Moria. Den store forskjellen for meg er at i Europa har vi et valg og et ansvar for å gjøre noe med det. Det at barn begynner å selvskade seg etter at de er kommet hit, en åtteåring prøver å henge seg og ei lita jente blir forsøkt voldtatt, viser at så langt har Europa valgt fryktelig dårlig.

Hvordan Norge skal hjelpe og hvor mange mennesker Norge skal ta imot, har stått i sentrum for de politiske diskusjonene om Moria i år.

I mai bestemte regjeringa at Norge skal hente ut 50 migranter fra Hellas, forutsatt at åtte til ti andre europeiske land gjør det samme. I høst ble det klart at kravet var oppfylt, og rett før jul kom beskjeden om at de 50 personene Norge har sagt ja til å ta imot fra Moria, er plukket ut. De kommer trolig til Norge i januar og februar, ifølge Vårt Land, som først skrev om saken.

En rekke kommuner har sagt seg villige til å ta imot flere flyktninger og har protestert overfor regjeringa på at de ikke får mulighet til det.

Brannen ga nytt håp

I september brant Moria-leiren ned. Flyktningene som Brubakk jobber med nå, bor i en ny, midlertidig leir på Lesvos. Brannen ga mange nytt håp, den skapte en forventning om at EU kunne starte på nytt og gjøre det annerledes, forteller hun. Ved første øyekast ser den nye leiren ryddigere og mer ordentlig ut med teltene i sirlige rekker, men ifølge Brubakk er leveforholdene her om mulig enda verre enn i den opprinnelige Moria-leiren.

– Det er uklart hvor lenge de skal bo her, men at det blir hele vinteren, er det ingen tvil om.

Sanitærforholdene er forferdelige, det finnes ikke rennende, varmt vann eller dusjer, teltene kollapser i vintervinden, manglende drenering lager store vanndammer mellom teltene, og det finnes ingenting annet å gjøre enn å vente. Verst er det for barna.

– Barn trenger struktur, forutsigbarhet og opplevelsen av å være trygg. Ikke bare mangler det i dag, men de tilbys det motsatte. Alt er uforutsigbart. Og de er kronisk redde, sier Brubakk.

Barnepsykologen har i mange intervjuer det siste året advart mot de langsiktige, varige konsekvensene for barna av å leve som de gjør i Moria.

– Hjernen deres er påslått i alarmtilstand til enhver tid. Det gjør at utviklingen stopper opp, alt handler om å overleve. De lærer ikke nye ting eller å håndtere følelseslivet. Jo lenger de bor sånn, jo lenger vil det påvirke dem. Vi ødelegger barnas framtid, ikke bare her og nå. Det er det utrolig smertefullt å være vitne til.

Det ble julefeiring i Moria for Katrin Glatz Brubakk i år. Å forlate folk i nød for å reise hjem til Norge og pynte til jul, ble en for smertefull kontrast. Hun ville ikke det igjen.

– Nå kan jeg være her og ivareta folk. Det blir en jul med det som er julas budskap.

«Pizzaeventyret ser ut til å gå mot slutten. Det føles som en vond drøm.»

Det skrev Ingun Øyo Egeland i et debattinnlegg som ble publisert hos Aftenposten 6. desember. Tårene rant da hun skrev. Det var ikke bare jobben som sto i fare. Det var livsverket. Pizza da Mimmo på Frogner, vest i Oslo, ble en realitet etter at Ingun møtte Mimmo i Italia, forelsket seg og tok ham med seg til Norge.

– Mimmo kunne lage pizza, og broren min eide lokalene. Vi jobbet døgnet rundt, sier Egeland.

I 1992 åpnet de restauranten som de har brukt time etter time i. De samlet sammen møbler fra loppemarkeder og gamle kjellere. Det var humper i veien og litt spetakkel, forteller Ingun. Det var kanskje greit at gjestene trodde hun og Mimmo snakket koselig med hverandre på italiensk, når de egentlig diskuterte heftig. På italiensk vis.

– De skulle bare visst, ler hun.

– I grunnen kunne dette livet vært en bok.

Gjester vil redde

Etter at hun skrev debattinnlegget i starten av desember, har Pizza da Mimmo fått mye oppmerksomhet.

– Det er hyggelig og rørende. Gjestene våre er så innstilt på å redde oss. Det er ikke snakk om å stenge, sier de. Alle skulle plutselig redde oss på en uke. Da ble det hektisk.

Men det er kun én ting som kan redde den snart 30 år gamle lokalrestauranten.

– Det er jo skjenkestoppen som tar knekken på oss, sier Ingun.

Egenkapitalen de har bygd opp, spiser de av nå. Hvis skjenkestoppen fortsetter flere måneder etter jul, er det slutt. Men Ingun Øyo Egeland er optimist.

– Jeg regner med at ting vil rette seg. Men vi var i ganske voldsomt underskudd allerede etter nedstengingen i mars og var i ferd med å komme oss opp på overflaten igjen.

Blodrøde tall

Pizza da Mimmo har aldri gått i underskudd. Men økonomien har rast.

– Vi har kommet i gang med take away og har åpent. Men det vi sitter igjen med, rekker ikke til en lønn engang. Å ta vekk skjenkebevillingen er ikke bare noe man gjør, sier hun og legger ikke skjul på at hun er sterkt kritisk til myndighetenes håndtering av krisa som serveringsstedene står i. Utelivsdøden, er det blitt kalt.

Tidligere i desember la NHO fram tall som viste at sju av ti serveringssteder i Oslo er konkurstruet.

Ingun Øyo Egeland er oppgitt over råd fra myndighetene om at restauranteiere som henne skal kontakte banken sin. Der skulle det visstnok være lett å få lån.

– Det som ikke snakkes om, er at det lånet må betales tilbake. Hvordan? Hvis vi kommer i gang igjen til våren, har vi mer enn nok med å dra i gang hjulene igjen. Hvis vi da også skal betale lån og avgifter ... da må vi ha veldig god omsetning.

Det er ikke restaurantverdenen man velger seg hvis man skal bli rik, forsikrer Ingun. Hun savner mer respekt for bransjen.

– Det jeg er opprørt over, er at myndighetene ikke er mer villige til å hjelpe til. Jeg er overrasket og sjokkert. Vi er bitte små og har studenter som jobber for oss. De har studielån, men greier seg selvfølgelig ikke bare med det. Vi har fått til at de kan få jobbet litt, men det er vanskelig. Vi får ikke dekket tapet fullt ut, sier hun.

De små stedene

De er en god gjeng som jobber sammen, sier Ingun. Hun og Mimmo er ikke gift lenger. Men de spiser søndagsmiddager, krangler og er «et lykkelig skilt par».

Hva de gjør hvis restauranten ikke overlever, kommer vi ikke helt til bunns i. Det er kanskje en tanke som ikke er tenkt fullt ut ennå. Eller så er det for vondt.

– Det viktigste for meg å si er at bak hvert eneste av de små stedene i Oslo så ligger det en egen historie og en innsats. Det skal man ikke kimse av. Disse stedene kommer ikke tilbake igjen hvis de ikke overlever pandemien, sier Ingun Øyo Egeland.

Før hun avslutter samtalen, understreker hun:

– Jeg er optimist og vil tro at det går bra. Men ikke hvis ikke dette snur.

Det var i ferd med å bli vårlig i lufta, da det plutselig eksploderte. Viruset fra Kina dominerte riktignok nyhetsbildet i ukene før. Debatten raste om hvor lenge skoler og barnehager kunne holdes åpne, nyhetene viste dramatiske scener fra andre land, og en økende uro preget de fleste. Butikker gikk tomme for havregryn og dopapir.

Det var akkurat rundt den tida da Erna Solbergs regjering innførte de strengeste tiltakene Norge har hatt i fredstid at Kristin Schultz ble valgt til leder for Elevorganisasjonen. En halv uke før nedstengingen, 9. mars, ble hun enstemmig valgt. Helt fersk var hun ikke, for hun hadde vært nestleder siden 2019 og aktiv gjennom skoletiden i Lofoten. Men nå hadde hun flyttet til Oslo og fikk ansvaret for å snakke skoleelevenes sak i et år som ikke har lignet noe annet for nettopp denne gruppen.

På soverommet

Den brå nedstengingen har fått hard medfart, særlig på grunn av hvordan den rammet barn og unge. Over natta mistet mange sårbare unge nødvendig tjenestetilbud. Skolen og vanlige møter med venner ble erstattet med hjemmeundervisning og digitale møter. Dagsavisen skrev om Jonas på 16 år som satt fra morgen til kveld på rommet sitt med skolearbeid, fordi oppgavene var for mange.

En av dem som reagerte på denne saken, var nettopp Kristin Schultz.

– Stemmen deres blir ikke hørt. Isteden kastes elevene tilbake på soverommet, der de blir enda mer distansert og demotivert for skolearbeidet, sa hun til Dagsavisen 6. mai.

Hun er fortsatt bekymret for elevene hun representerer.

– Jeg er bekymret for dem som ikke har klart seg godt på hjemmeskole og som har fått store opphold i læringen sin. Jeg tror det kan ha varige konsekvenser for dem. Og selv om vi har snakket om dette, så har ikke disse elevene fått nok oppmerksomhet, sier Schultz.

– Det sies ikke noe om hvordan de skal få hjelp eller hvordan de skal følges opp. Når dette nå har skjedd, må vi få på plass retningslinjer som stiller krav til skolene og som gir elevene rettigheter.

Akseptere en 2-er

Den største frykten til Schultz er at skolene skal bruke tankegangen om at mange av elevenes dårlige karakterer grunner i dårlig arbeid hos eleven, og at dette blir en hvilepute når man skal avdekke hvem som har fått kunnskapshull.

– Man må følge opp hver enkelt, finne ut hva de mangler og sørge for at de får med seg det de skal i løpet av skoleåret. Utfordringen er å få til det uten at elevene blir utbrent. De skal tross alt ta igjen masse samtidig som at de skal ta til seg ny kunnskap.

Etter over ni måneder med smitteverntiltak og tilpasset undervisning, er Skole-Norge slitent. Lærernes organisasjon, Utdanningsforbundet, har slått alarm om lærere som har jobbet gratis overtid og som er utslitt. Skolelederne gikk tidlig i høst ut med varsler om kutt i driftsbudsjetter fordi kompensasjonen til kommunene var usikker. Foreløpig har kunnskapsminister Guri Melby (V) forsikret om at skolene skal bli kompensert, om at de skal ha råd til vikarer og at det skal prøves ut et samarbeid med universitets- og høyskolesektoren, slik at lærerstudenter og studenter i andre relevante fag kan avlaste lærerne.

Psykisk helse i fritt fall

Schultz forteller at mange elever har opplevd å måtte ta større ansvar for egen læring i 2020. For noen har det vært positivt. De har lært mye om seg selv og hvordan de lærer best. Men for andre har det vært katastrofe. Enda verre er det at personale som arbeider med tjenester rettet mot barn og unges psykiske helse, er blitt omdisponert til å drive smittesporing.

– Det er urovekkende å se hvordan elevenes psykiske helse har rast under korona. En ting er at man får det generelt dårligere under en pandemi og at man er borte fra venner. Men noen sliter allerede med vold hjemme eller andre belastninger. Tjenestene som skal hjelpe barn og unge i sånne situasjoner har i utgangspunktet vært for dårlige. Men plutselig endte unge opp med ingenting. Alt dette har man snakket om. Men ingen spør om det går bra nå. Dette er essensielle støttesystemer som regjeringen sier at skal prioriteres. Da er det alvorlig at realiteten i kommunene er en annen.

Et 2020 som har vært vanskelig for mange, er over. Men Kristin Schultz tør ikke å ha forhåpninger for 2021.

– Helt ærlig: Jeg tør ikke. Hver gang håpet har kommet, så øker smitten. Vi hører snakk om vaksine og lys i enden av tunnelen. Jeg forstår optimismen, men jeg kommer til å ta høyde for det verste framover, helt til jeg får bevist det motsatte. Det får heller bli en positiv overraskelse, sier hun.