«Det kommer en ny vår!» sto det med store bokstaver på veggen til Nationaltheatrets bakscene. Det var oktober i det amputerte teateråret 2020, og fortsatt levde både kritikere, publikum og scenekunstnerne i hovedstaden i en slags eufori over å endelig få skape og oppleve scenekunst, etter en heller mager teatervår. Men nå var vi på gli igjen, og det hersket en ganske god følelse av at det egentlig bare kunne gå framover. Verden var dessuten lovet snarlige vaksiner mot koronaudyret, og ja, det var bare løsninger så langt øyet kunne se. Allikevel hadde optimismen et element av frykt i seg.
En frykt som skulle vise seg å være berettiget da Oslos scener igjen måtte stenge i starten av november. Smittetallene presset på grensen til det helsemyndighetene fant forsvarlig, og snart skulle det feires jul i de tusen hjem, en ny arena for mye virussmitte. Noen måtte betale prisen, blant annet teatrene. Med nye smittetall foran oss nå etter julefeiringen, tall på landsbasis som er større enn i høst, begynner jeg å kjenne at det virkelig knaker ganske grundig i forhåpningene til våren 2021. For visst kommer det en ny vår – men blir det en teatervår?
Med tanke på at scenekunsten er blant de næringene som siden det første store koronautbruddet i mars i fjor har måttet ta mye av støyten for smitteverntiltakene, er det ikke innlysende at alt kan gå slik vi skulle drømme om denne våren heller. Teatersjef Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret har vært en av de tydeligste stemmene til å tale teatrenes sak i det offentlige rom i denne tida, og han vil åpne teatret, om så om det kun er for én tilskuer. Men når ikke engang det imøtekommes, hvordan kan teatrene fortsette sine liv under pandemien som stadig rir samfunnet?
I stedet for å tviholde på sine allerede fastlagte programmer for våren, foreslår jeg at de allerede nå begynner å snu på flisa og vende noen steiner. Januar og februar er på ingen måte ideelle måneder for ute- og vandreteater, men for de senere månedene fram mot sommeren, er det kanskje de eneste løsningene de vil kunne få med seg helsemyndigheter og byråd på. Det ble faktisk gjennomført julekonserter på Bislett Stadion i desember. Jeg sier ikke at forestillinger som Det Norske Teatrets «Om mus og menn» eller Nationaltheatrets «Hamlet» vil egne seg spesielt godt for et idrettsstadion, men tida kan være inne for å åpne for alternative prosjekter som vil kunne få spilletillatelse av myndighetene. De færreste av oss ønsker en ny runde med kun digitale visninger. Det behovet er mettet og vel så det. Og dersom ikke hele samfunnet går i en ny lockdown, må det finnes muligheter for å unngå en heldigital teatervår.
Teatrene skal allikevel ikke klandres for å ha satset stort på vårens program slik det ser ut nå. Selv om det ble et forbud mot å ha publikum for Oslos teatre, ble det jo ikke noe forbud mot å produsere forestillinger. At det ikke ble noe forbud her, må naturlig nok ha blitt oppfattet som et signal om at det virkelig var håp for en tradisjonell vårsesong. Men med de sterkt økende smittetallene i landet må vi være forberedt på at en allerede hardt prøvet bransje som teaterbransjen fortsatt må være villig til å gi mer enn den skulle ønske. For selv om scenekunstbransjen har fulgt smittevernregler til punkt og prikke og har hatt svært få eller ingen rapporterte smittetilfeller, får den hele tida unngjelde. Men den som alltid må ofre noe, kommer til et punkt hvor det er nødvendig å kreve noe igjen.
Scenekunsten må bli sett og må gjøre seg sett, og det er grenser for hvor lenge man kan sitte på gjerdet og vente. Med en statsminister som setter julefeiring og utenlandsferier foran scenearbeidere- og kunstneres mulighet til å utføre jobbene sine og en kulturminister som foreslår å strømme forestillinger via VGTV, er det ikke nødvendigvis lett å bli hørt. Men uansett er det viktig at teatrene nå, enten de vil det eller ei, kommer opp med noen gode alternativer til sine planlagte vårprogrammer som de kan få tilslag på, og som kan la seg gjennomføre på Bislett, Huk, i Marka eller hvor man nå måtte finne det mulig, når været tillater det. For vi vet at våren kommer. Og kanskje blir den ikke slik vi drømte om. Men det er ingen grunn til å bli usynlig for det.