4

Lyddrama

«Vi hjemløse»

Av Kathrine Nedrejord

Regi: Kim Falck

Med Petronella Barker, Per Frisch, Selome Emnetu, Kim Falck

Nationaltheatret

Pandemiens herjinger med kulturlivet fører til så vel ødeleggelse som nyskapning. Det kan Kathrine Nedrejord underskrive på. Som husdramatiker på Nationaltheatret skulle forfatteren og dramatikeren ha premiere på bestillingsstykket «Vi hjemløse» på teatrets lille, men prestisjetunge scene Malersalen 16. mars i fjor. To dager før urpremieren stengte alt ned på grunn av smittevernsrestriksjonene, med det resultat at oppsetningen måtte avlyses. Det er tragisk for alle, ikke minst for dramatikeren selv.

Nå ser stykket likevel et slags dagens lys, og siden det er tilgjengeliggjort og gratis for alle, vil fordelen være et langt større publikumspotensial enn Malersalen noensinne kan tilby. Teatret selv kaller det lyddrama, og rent teknisk er det snakk om en bearbeidet og forkortet versjon der dialogen og en fortellerstemme binder historien sammen i en vev av lydbilder, musikk og autentiske lyder i kombinasjon med abstrakte impulser og stemningsbilder.

Nedrejord bruker både egne erfaringer og personlige møter med en kurdisk kvinne og hennes familie som utgangspunkt for en historie om å bli revet ut av det opprinnelige, om det å føle seg hjemløs selv om et nytt hjem etableres og tryggheten er sikret. Men hva er å føle seg trygg? Kan man noensinne riste av seg trusler, undertrykkelse og forfølgelse? Kan man forestille seg at myndighetene i landet man kommer til er bedre enn regimet som knuste hjemmet de forlot?

Gjennom å rette søkelyset mot de enkelte individene i en familie på fire som flykter til Norge fra et her uidentifisert land, skaper Nedrejord fine nærbilder av de enkelte. De fire er Kvinna, Mannen, Søstera og Broren. To foreldre og to barn som reagerer forskjellig på den nye tilværelsen. Det er gutten som er fortellerstemmen, han som ser at faren (Per Frisch) tenker praktisk, at søsteren (Selome Emnetu) finner venner før moren i det hele tatt skjønner at de har landet, og at moren tar grep når han selv sliter med nivået på de enkelte klassetrinnene. Det er også gjennom han vi skjønner at den av de fire som ikke makter å finne seg til rette er nettopp moren. I Petronella Barkers tolkning er Kvinna både søkende og omsorgsfull, men også smått bebreidende slik den utenforstående gjerne kan framstå. Det blir tydelig at denne fortellingen mangler den fysiske dimensjonen den i utgangspunktet var tiltenkt. At Kim Falck med sønnens stemme setter de ulike personene og opplevelsene i kontekst oppveier likevel ikke den fysiske dramatiseringen av historien, det være seg faktene, blikkene, det generelle kroppsspråket og ikke minst samspillet de fire imellom og i omgivelser der det finnes andre, enten de er lærere, venner eller fremmede.

For moren handler det om språk, om skikker, kultur, om lukter som er annerledes og et språk som ikke er til å forstå. Alt dette er også fysiske faktorer, og fysisk er i grunn også kroppsliggjøringen av lengselen som presser seg på. Forskjellen på et regulært hørespill i for eksempel et radioteater og dette lyddramaet, er at førstnevnte er dramatisert med lytting som premiss. Det er ikke «Vi hjemløse», selv om det på god vei er bearbeidet slik. Varigheten på om lag 20 minutter indikerer hvor mye kontekst og handling som er forsvunnet fra det opprinnelige teaterstykket. Lyddesigner Sven Ergas fine stemningsmettede partier oppveier noe, og skuespillerne bærer uansett historien fram på en ren og klar måte som fortjener mange lyttere. Det allmenngyldige i Nedrejords gode tekst mister ikke verdi selv om frambæringen bærer preg av kriseløsning.