Stortinget har inntatt en enda mer aktiv holdning overfor regjeringen. Statsminister Erna Solberg er blitt tvunget til å ta større grep for å håndtere koronapandemien. Opposisjonen på Stortinget har gjennom sitt flertall presset regjeringen fra skanse til skanse. Ap, Sp, Frp og SV har nemlig klart å samles om felles forslag. Firerbanden er dermed blitt et nytt begrep som godt illustrerer at regjeringen ikke lenger har flertall.
Resultatet er blitt en bedre og mer aktiv krisepolitikk. Hardt rammede bedrifter og arbeidstakere har fått bedre hjelp til å komme over kneika enn det som var regjeringens opplegg. Regjeringen har seg selv å takke for situasjonen som har oppstått. Statsminister Erna Solberg hadde sluppet så mange nederlag dersom hun hadde vært mer lydhør for opposisjonen og arbeidslivets parter. Men Stortinget må også passe seg selv for ikke å gå for langt. Det kan straffe seg i neste runde.
Her er det på sin plass å peke på prinsippet for maktfordeling mellom Stortinget, regjeringen og domstolene. Stortinget vedtar lover og budsjetter, regjeringen har den utøvende oppgaven og så er det domstolene som skal dømme. Over flere tiår har det utviklet seg en praksis der Stortinget i større grad fatter anmodningsvedtak. Regjeringen blir bedt om å gjøre ditt og datt. Slike vedtak er i realiteten et pålegg.
Tirsdag fattet Stortinget 24 vedtak om å forbedre og fornye krisetiltakene og ni vedtak om forsterket innsats for å møte importsmitte. På toppen av dette ble regjeringen pålagt å oppheve det nasjonale forbudet mot skjenking av alkohol. Vedtaket om å tillate skjenking i kommuner med lite smitte var så uklart formulert at helseminister Bent Høie (H) måtte få meningen forklart av forslagsstiller Siv Jensen (Frp).
Det fremmes naturlig nok mange anmodningsvedtak i Stortinget når vi har mindretallsregjeringer. Slik er situasjonen nå etter at Fremskrittspartiet forlot regjeringen. Når Frp og venstresiden tid om annen finner sammen, havner regjeringen i mindretall. Statsminister Erna Solberg bør stille kabinettsspørsmål, altså true med å gå av, dersom hun mener Stortinget går for langt. Da må Frp bestemme seg om sak eller regjering er viktigst. Slik er parlamentarismen.
Stortinget skal styre i stort, ikke smått. Det er regjeringen som sitter på utredningsapparatet og dermed klarere kan se konsekvensene av vedtak som fattes. På den annen side kan Stortinget selvsagt vedta hva som helst.
Men når Stortinget detaljstyrer blir det problematisk, ikke minst for Stortinget selv. Ansvaret pulveriseres. Da møter de folkevalgte seg selv i døra når regjeringen i neste omgang skal stilles til ansvar for politikken som utøves. Stortinget gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis parlamentet opptrer som regjering.