Tenk hvis alle problemer kunne bli løst hvis vi bare skriver i loven at vi må løse dem.

Hun la et fargerikt hjul foran meg. Foreldresamtalen var på vei mot slutten, og alt var bra, som forventet. «Samspill», «kommunikasjon», «uttale», sto det i noen av de fargede feltene. Blått, grønt, rødt.

TRAS het dette verktøyet. Jeg ble forklart at det var fint om jeg kunne signere på samtykkeskjemaet så de kunne kartlegge språket til sønnen min, selv om han hadde et rikt ordforråd, og klarte seg fint. Nærskolen ønsket nemlig at alle barna skulle kartlegges. Det er en del språkproblemer blant barn i området.

Jeg satte selvsagt signaturen min på papiret. For jeg ønsker jo at barnet mitt skal få en best mulig barnehagetid og skolestart seinere. Det vil vi vel alle?

Det er mulig regjeringen kjenner til noen, men jeg synes det er vanskelig å se det for meg: Hvem er disse som ikke ønsker at barn skal lære norsk godt nok før de begynner på skolen? Er det venstresida i norsk politikk? Barnehageansatte som ikke klarer å gjøre jobben sin? Vrange foreldre?

Jeg tror ikke det. Jeg tror de aller fleste, både i politikken, i barnehagen og i de tusen hjem ønsker at barn skal kunne norsk godt nok. Men vi har et problem: Det er for mange som begynner på skolen uten at de behersker norsk. Det fører til at de kommer skjevt ut allerede i starten av skolegangen. Det er ingen tvil om at noe må gjøres med det. Spørsmålet er hva.

Det var i slutten av november at regjeringen sendte ut pressemeldingen. De spisset buen og sendte pila rett inn i hjertet av den ideologiske krigen som heter norsk skolepolitikk: Kartlegginger. I stortingsmeldingen om tidlig innsats kom nemlig anbefalingen om kartlegging av språket til barnehagebarn.

Med rabalderet fra 2016, da Stortinget stemte ned forslaget om en språknorm for barnehagebarn, er det kanskje ikke så rart at regjeringen ventet litt fra stortingsmeldingen kom i 2017, til nå. Det har jo også kanskje hjulpet at partier som Venstre og Kristelig Folkeparti befinner seg i regjeringen nå. Siden de var imot kartlegging av barnehagebarna da de var utenfor. Å lese det gamle sitatet fra Venstres Iselin Nybø er litt som å lese argumentene som nå målbæres av Utdanningsforbundet: «Et kompetent personale og bedre bemanning er viktigere tiltak for å bedre språkarbeid i barnehagen», sa hun. Mente hun. Da. Ikke nå, tydeligvis.

«Jeg kjenner ingen som jobber i barnehage som synes dette er lurt – absolutt ingen», sier Marie-Anne Ski, leder i Lofsrud barnehage, til Dagsavisen mandag. Hun er blant dem som er forbanna på regjeringens forslag om å lovpålegge språkkartlegging.

Eller, unnskyld. De kaller det faktisk ikke kartlegging denne gangen. Det er en «vurdering». Og vurderingen kan igjen føre til en kartlegging. For når alle barna er vurdert, så kan barnehagelærerne vurdere om de vil tilby en kartlegging som kan gi bedre innsikt i ferdighetene til barnet. Kartlegginga kan så føre til tiltak. Vurdering-vurdering av vurderinga-kartlegging-tiltak, altså. Ekstra ressurser står ikke nevnt.

Rammeplanen, som alle landets barnehager må følge, pålegger allerede barnehagene å følge opp barnas språkutvikling. De skal følge med og observere. Du kan kanskje kalle det å vurdere? Så er det jo også slik at barnehagene skal sette inn tiltak når de er bekymret for barnas utvikling, enten språklig eller på andre områder. I vår barnehage i Oslo har de jo åpenbart en vurdering av alle fordi bydelen har sett det nødvendig.

Forskjellen er at et lovpålegg skal forplikte kommunene mer, har regjeringen sagt. Alle kommunene, ikke bare Oslo der problemene er størst. De skal også rapportere om vurderingene. Ikke innholdet i vurderingene, men hvor mange barn som er vurdert.

Så altså: Vurdere – vurdere vurderingene – kartlegge – sette inn tiltak – rapportere om vurderingene. Og så kanskje trøste noen barn, smøre noen brødskiver (nei, unnskyld, det har jo mange barnehager ikke tid til mer), og dra på turer, lære bokstaver, tall, om planeter, eventyr ... Ja, du kan si at de i hvert fall får nok å gjøre i kohortene framover.

Når barna er vurdert og noen skal kartlegges, skal Utdanningsdirektoratet stå parat med et nytt kartleggingsverktøy. Det skal være klart denne våren, og er sikkert utformet av et universitets- eller høyskolemiljø med høy kompetanse på språk og barn. Dette får de jo sikkert akseptabelt betalt for, så barnehagene i landet kan velge å ta i bruk det nye verktøyet.

Det begynner å bli et svært tydelig mønster: Regjeringen identifiserer et problem i norsk skole eller barnehage: De vil sette inn strengere krav eller lover for å få bukt med problemet. Så bestiller de et verktøy fra noen som alle helst bør bruke. Også ender vi med at de som faktisk skal sørge for at barna våre har det de trenger, må bruke tid på å rapportere om det de gjør.

Dommen fra dem som kjenner barnehagelivet godt, er at de ikke trenger flere kartlegginger eller vurderinger. De trenger flere folk, men det har de ikke råd til. Kanskje man kunne funnet penger et sted? Kanskje kunne man spart penger på hele prosessen med å lage en ny lov? Eller hva koster det nye kartleggingsverktøyet som skal utformes? Flere voksne som kan snakke med barna ville løst mye av det regjeringen nå forsøker å fikse med pisk og nytt kartleggingsverktøy.

Men da må man være villig til å bruke penger på folk, ikke nye skjemaer og verktøy. Og da må man ha mer tillit til folk enn skjemaer.

E-avisen er dessverre ikke tilgjengelig