Viggo Kristiansen har sittet på forvaring i 20 år for drap og voldtekt av to små jenter i Baneheia utenfor Kristiansand. Da han ble dømt, mente retten at han var hovedmannen og arkitekten bak de grufulle forbrytelsene mot ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen og åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen. Selv har Kristiansen hele tiden sagt at han er uskyldig, og han har gjentatte ganger forsøkt å få saken sin gjenopptatt. Torsdag forrige uke lyktes han.

Et flertall på tre av fem medlemmer i Gjenopptakelseskommisjonen har satt den fellende dommen mot Kristiansen til side. Nå er det opp til påtalemyndigheten å avgjøre om han blir frikjent, eller om det blir en ny rettssak med nye vurderinger av bevisene i saken. I løpet av få dager skal også statsadvokaten i Agder behandle Kristiansens begjæring om løslatelse.

Flertallet i Gjenopptakelseskommisjonen argumenterer solid og konsekvent for hvorfor DNA-beviset som var helt avgjørende for fellelsen av Kristiansen er svekket så mye at det ikke har noen rettslig verdi. Men det er en alvorlig tankevekker at denne konklusjonen kommer først nå. Allerede i 2010 var det tydelig at DNA-funnene ikke beviste at det hadde vært to gjerningsmenn, slik både tingretten og lagmannsretten forutsatte da Kristiansen ble dømt. Denne saken blir gjenopptatt ti år på overtid.

«Vi tok feil» skriver journalist Svein Tore Bergestuen i en kronikk. Han peker på journalister og kommentatorer som «tilsynelatende ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i saken, men som har kommentert og skrevet som om ingenting har skjedd i saken siden dommen falt», og slår fast at «feilene er mange, presisjonsnivået lavt og holdningene hos noen pressefolk er uakseptable». Bergestuen etterlyser en presseetisk havarikommisjon etter Baneheia. Det forslaget støtter vi. Mange bør gå i seg selv.

Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr skal ha honnør for at han har gravd i denne saken og lojalt fulgt prinsippet om at pressen har en plikt til å avdekke urett mot enkeltmennesker. Hadde det ikke vært for hans tålmodige arbeid, er det slett ikke sikkert at Gjenopptakelseskommisjonen hadde kommet til den konklusjonen den til slutt kom til i forrige uke. Tilfellet Kristiansen er en sterk påminnelse om at pressen må vurdere alle saker selvstendig og kritisk, og at man aldri må slutte å stille spørsmål. Det gjelder ikke minst når svarene kan være svært ubehagelige.

Kristiansen ønsker en ny rettssak. Vi støtter det ønsket. Men det gjenstår å se om påtalemyndigheten tar sjansen på det. Gjenopptagelseskommisjonens gjennomgang av de tre viktigste bevisene i saken – DNA, Jan Helge Andersens forklaring og telefonbeviset som langt på vei gir Kristiansen et alibi, viser med tydelighet at det kan bli tunge dager i retten for den som skal prøve å dømme Kristiansen en gang til.