Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Andreas Haukeland (27) står på den gigantiske MGP-scena i det absurde englekostymet sitt. Utenpå er han artisten Tix, med solbriller, gullbukser og pannebånd, sånn som russen har. Rundt halsen henger det en terning med enere på alle sidene, det tallet han er blitt så vant til fra norske anmeldere.

Stemmene telles opp. Andreas gråter, og tar av seg solbrillene, som for å vise at han er inni der. Han har vunnet. Han alle sa var en taper, har vunnet.

Andreas ser ut som en ganske vanlig fyr, han, uten englevinger og gullbukse. Men det er litt av poenget. Når han er på scenen, er han en annen.

Han er den kompisen han selv kunne trengt, da han var liten gutt og ble ledd av fordi han hadde tourettes syndrom. Han ble alle russegutters store helt, under det navnet som en gang var blitt brukt som et skjellsord.

Han har fortsatt å være annerledes, og de som er annerledes, er lett å ta. Nå er mobberne fra barndommen forsvunnet, og blitt bytta ut med norske anmeldere som gir kritikken så skarpt de kan, fordi det er sosialt akseptert å slenge dritt om folk som Andreas, som lager musikk folk elsker å høre på. Det blir jo ikke mindre «cred» enn det.

For Tix er blitt mye mer enn en artist. Han er et fenomen. Et det har vært morsomst å hate. Han var jo tross alt fyren som skrev en låt om at det var lov å være hore. En som indirekte har hyllet rølpekulturen og blitt elsket av russen. Selv om det er snart fem år siden, og Tix de siste årene blant annet har skrevet en monsterhit av en popsang i USA, og hatt hit etter hit ute, er man lite intressert i å snakke om han som en artist. Nei, når vi først har bestemt at du er en idiot, da spiller det liten rolle hva du leverer etter det.

Anmeldere må for all del mene at Tix lager dårlig musikk. Problemet er at mange av anmeldelsene ikke handler om musikk overhodet. Det handler om å skrive noe så stygt, at vi ikke klarer å la være å lese. Om å vise fram sin egen gode musikksmak – å ta så lang og grundig avstand som mulig fra denne «mainstreame» musikksjangeren. Og dermed fjerne hele premisset for en anmeldelse – sjangeren. Dessuten er det er fullt mulig å trille et lavt terningkast, uten å være ekkel mot andre mennesker.

«Jeg skal spise Tix-pannebåndet, på en seng av knuste glasskår fra brillene hans, dersom han vinner MGP-finalen», skrev Dagbladets musikkanmelder Anders Grønneberg, da han 15. januar anmeldte MGP-låtene. Greit, det kan vel avskrives som et forsøk på humor. Men for noen uker siden fortalte Andreas om ensomhet og selvmordstanker. Dette bruker Anders Grønneberg som en punchline i en anmeldelse av en annen artist i MGP, og skriver «Hva med å grine litt på Lindmo?».

Andreas turte å snakke om det få tør å sette ord på. Det at nettopp han viste seg så sårbar - han fete fyren med solbrillene - det har nok betydd mye for mange. Det er et stort problem at mange gutter ikke sier ifra når de har det vanskelig, fordi det er forventa av dem å skjerpe seg eller ta seg sammen. Da er det enormt skadelig å hinte til at han kun gjør det for oppmerksomhet - eller for å vinne MGP. Det er faktisk helt drøyt.

Nå ler folk av Grønneberg, som tok så feil om Tix’ mulighet for seier. Han forsvarer seg selv ved å skrive at «selv om én million fluer liker dritt, betyr ikke det at dritt er bra».

Vel – selv om man har vært en dust, så betyr det ikke at det er for seint å si unnskyld.

E-avisen er dessverre ikke tilgjengelig