Jeg beklager: Jeg er litt seint ute med å gratulere statsminister Erna Solberg med dagen. Hun fylte jo 60 år på onsdag, og har for lengst blitt hyllet i sosiale medier og i mange bursdagsintervjuer.

For 10 år siden hadde Dagsavisen også et bursdagsintervju med Erna. I 2011 skulle hun fylle 50 år, satt på sitt kontor i Stortinget, og var ennå ikke blitt statsminister. Men hun var allerede da blitt denne selvsikre Høyre-lederen med knallgode meningsmålinger. Hun var helt med på at hun nå var kommet i den rette «statsministeralderen», og hun trodde nok også at hun kom til å bli den neste statsministeren etter Jens Stoltenberg i 2013. Hun sa: «Ja, jeg må jo tro det, når jeg er leder av Høyre og vi gjør så gode meningsmålinger!».

Vi hadde med blå bursdagsballonger for bildenes skyld, og stemningen var i det hele tatt lett og god. Erna var i strålende humør, helt til vi spurte om hvor hun trodde hun var om 10 år.

Erna ble først helt stille. «Men da er jeg jo ... 60?» sa hun, tydelig rystet over denne tanken. «Ja?» svarte vi. «Hvordan vil du politisk bruke de ti neste årene fram til du blir 60?» Det er nå vi skriver: «Erna Solberg skvetter til, ler høyt og later som hun grøsser av frykt». 60 var «et skummelt ord», syns Erna, men la forsonende til: «Jeg har jo sett en del 60-åringer som har klart seg helt fint, da!» Da Erna etterpå sto i en trapp på Stortinget og poserte for fotografen, ropte hun til to forbipasserende Høyre-kolleger: «Vet dere hva? Jeg ble nettopp spurt om hva jeg skal gjøre fram til jeg fyller 60! Herregud!»

Nå, når Erna faktisk har fylt 60, vet vi at det har gått greit. Hun har vært statsminister i snart åtte år, hun fikk realisert drømmen om borgerlig firepartisamling og flertall (før hun riktignok mistet det igjen), hun har fått ros for å styre landet trygt gjennom krisetid og pandemi. Hennes generasjon, de som ble født tidlig på 60-tallet, er nok på høyden av sin makt nå.

Jeg har alltid beundret denne generasjonen på ærbødig avstand. Dette er storesøsknene til mitt eget kull. Da jeg var liten på 70-tallet, kunne jeg se disse kule storesøstrene stå og vente på skolebussen. De hadde krølltang-lugger som Farrah Fawcett, platåsko, pinetrange bukser med sleng – og de gikk uten lue og votter, selv om det var midt på vinteren. (Det siste var jeg spesielt imponert over). De var tenåringene som danset disco til Boney M og Baccara, de var punkerne som digget Sex Pistols og Ramones. De var studenter på 80-tallet, småbarnsforeldre på 90-tallet – og på 2000-tallet begynte noen av dem klatringen i samfunnsstigen for å bli sjefer i Posten, VG-kommentatorer og statsministre.

Men hvor er Erna og gjengen om 10 år, når de – skummelt nok – fyller 70? Ingen vet. Men til Erna vil jeg si: Jeg har jo sett en del 70-åringer som har klart seg helt fint, da.