Av Johanne Bergkvist
Rundt om i byen finnes det en rekke grensesteiner som minner om Aker, landkommunen som slynget seg rundt Kristiania, men som ble slukt opp av storbyen. Det forklarer at Grensen midt i Oslo sentrum har sitt navn. En gang lå grensen til Aker her.
1. januar 1948 ble Aker og Oslo slått sammen til en kommune. 133.000 innbyggere i Aker ble Oslo-boere over natta. Begivenheten passerte nokså ubemerket hen for innbyggerne i de to kommunene, som for lengst hadde smeltet sammen til en enhet på mange måter. Den politiske prosessen hadde startet flere tiår tidligere, og det som hadde vært en stor politisk dragkamp, var nå en administrativ sak.
Sammenslåinga av de to kommunene er nøkkelen til å forstå hvorfor Oslo utviklet seg som byen gjorde etter krigen. I første halvdel av 1900-tallet var Oslo en liten og trangbodd by, men så over natta ble byen stor og romslig. I utstrekning var Aker, som omkranset byen, i utgangspunktet 27 ganger større enn Oslo. Uten sammenslåingen hadde ikke Oslo vært i stand til å løse de store bolig- og plassproblemene. 1948 var derfor mulighetenes år. Aldri før hadde kommunale myndigheter fått en slik sjanse til å styre utviklinga av en ny by fra starten av (Bård Alsvik, Tobias 2008).
Grensen mellom de to kommunene ble endret flere ganger i løpet av 1800-tallet, og store deler av Aker-innbyggerne som bodde i byens forsteder ble gradvis innlemmet i byen. Den første større byutvidelsen kom ved en lov vedtatt i 1857, med virkning fra 1859. Da ble urbane forsteder som Sagene, Grünerløkka, Grønland og Gamlebyen – som lå like utenfor bygrensa - overført til Kristiania. Den neste store utvidelsen kom i 1878, og flyttet byen vestover, da Frogner og Majorstua ble tatt med i hovedstaden sammen med utvidelser både i nord og øst. Etter dette var grensa nokså uforandret fram til den endelige sammenslåinga i 1948, med noen unntak (Øystein Eike, Oslo byarkiv 2017).
Kristiania kommune hadde invitert Aker med på å se på mulighetene for sammenslåing allerede i 1908, men saken ble avvist av Aker formannskap og ble liggende død i flere år. Aker var en sammensatt kommune som besto av både bondeland og industri, skog, kulturlandskap og urbane områder, av mange sett på som Kristianias rake motsetning, uten de store sosiale problemene hovedstaden hadde.
Med utbygging av tog og forstadsbaner endret Aker karakter. Nå ble gårdsbrukene ikke bare interessante som byens spiskammer, men også som verdifulle tomter for bolig og utvikling. Det førte til endringer i befolkningssammensetninga, som igjen førte til politiske endringer i Aker som pekte i retning av kommunesammenslåing.
Øvre Grefsen Vel krevde sammenslåing i sitt protestskriv fra et massemøte i 1934: «Utviklingen maa ikke hemmes; Byen maa ikke stenges; Grensene maa sprenges: – til fordel for generalreguleringsplanens fremme.» Arbeiderpartiet fremmet sammenslåing i Aker herredstyre allerede på 1920-tallet, mens Høyre på sin side var motstandere av en full kommunesammenslåing. I 1937 vedtok Herredsstyret sammenslåing, men krigen la saken på is. Med freden ble Arbeiderpartiet styrket både i Oslo og Aker, og i 1946 utarbeidet de to finansrådmennene i Oslo og Aker et forslag til sammenslåing.
For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!
Høyre kjempet for Akers fortsatte eksistens: «det er grunn til å frykte for at Aker i denne nye bykommune i enhver henseende vil bli skadelidende og stemoderlig behandlet. Sammenslåingen vil få karakter av en oppslukning av Aker».
I Aker skjedde omveltningen fra bygd til by raskt, noe den kraftige veksten i drabantbyer på 1950-tallet viste. Landkommunen ble slukt av byen, og de som hadde jobbet for å bevare Aker som en grønn oase med bondegårder og villastrøk måtte gi tapt.
I juli 1947 ble Lov om sammenslåing av Oslo og Aker til en bykommune vedtatt, og Aker skulle opphøre som egen kommune fra 1. januar 1948. Den 22. desember 1947 holdt Aker herredstyre sitt siste møte i herredsbygningen i Trondheimsveien 5, som ironisk nok da lå i Oslo.
Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.