Av: Harald Minge, adm. direktør i Næringsforeningen
De andre storbyregionene i Norge kan lene seg på en meget høy andel statlige arbeidsplasser når næringslivet opplever motgang. Slik er det ikke i Stavanger-regionen. Forskjellene er dramatiske og utviklingen går attpåtil i feil retning.
Det er selvsagt ikke noe mål i seg selv med flest mulig statlige arbeidsplasser. Samtidig er det viktig at Stavanger-regionen får sin rettmessige andel. Riktignok har vi ikke kultur for å rope på Staten hver gang det røyner litt. Slik har vi utviklet et industri- og teknologieventyr som har betydd alt for nasjonens velferd de siste 50 årene. Det samme næringslivet skal også være et lokomotiv for utviklingen de 50 neste. Vi skal fortsatt leve av olje og gass, men også mye annet. Dette «annet» må utvikles i et samspill mellom næringsliv, forskning og akademia, men den lave andelen statlige arbeidsplasser hemmer denne utviklingen. Ingen andre storbyregioner bruker nemlig så lite statlige penger på forskning og kompetanse som oss. Sentrale institusjoner som universitetet og sykehuset er ofre for en skjevfordeling bygget opp over tid. Mens Stavanger-regionen brukte kreftene på å skape verdier og bygge opp industrien, vokste det statlige apparatet i de andre regionene. Her er tallenes tale: Vi har 295.000 statlig ansatte i landet, men kun 13.000 i Stavanger-regionen. Mens bare 2 av 25 sysselsatte jobber i Staten hos oss, er tallene omtrent det dobbelte i de andre regionene. Oslo og Trondheim har 4 av 25 sysselsatte, Bergen mer enn 3 av 25 sysselsatte og Tromsø hele 6 av 25 sysselsatte.
Hvordan hemmes vi? For sysselsettingen er selvsagt de statlige arbeidsplassene viktige og de gjør arbeidsmarkedet mindre sårbart. Et industrisamfunn som vårt vil alltid være konjunkturutsatt, og flere statlige arbeidsplasser kan være en støtdemper på de sykliske nedturene. Det er neppe for optimistisk å anta at hver statlige arbeidsplass genererer minst én ekstra arbeidsplass i det private. Vi får dessuten mer bredde i type jobber som kan tilbys, noe som gjør regionen mer attraktiv for innflytting av kompetent arbeidskraft.
Men akkurat nå har vi større bekymringer enn dette! Straffen vår for å ha fokusert på verdiskaping i private bedrifter i stedet for offentlige arbeidsplasser er nemlig at vi mister momentum i det pågående omstillingsarbeidet. Vi har et meget kompetent næringsliv og stor skaperlyst, egenskaper som skal omsettes i nye næringer og nye muligheter i nært samarbeid med offentlig innsats i form av forskning og utdanning. Dette er ingen kritikk av våre eksisterende kompetansemiljøer, men de er systematisk underfinansiert og mangler kapasitet. I forrige uke skrev for eksempel Nordic Edge en viktig samarbeidsavtale med NTNU, Norges største universitet. De har muskler til å gripe de mulighetene Smart City representerer, og som faktisk skal være en satsing for denne regionen framover.
Blir det bedre? Svaret er nei, det blir verre og skjevfordelingen fortsetter. Siden 2008 har statlige arbeidsplasser representert hele 64 prosent av den totale veksten i sysselsettingen i Norge. Mens staten har stått for rundt 50 prosent av veksten i byområder som Oslo, Trondheim og Tromsø, så er tilsvarende tall her kun 21 prosent. Så selv om det også har blitt flere statlige arbeidsplasser her, henter vi ikke igjen gapet opp til de andre byregionene. Dette er ikke bare et stort handikapp for regionen vår, men for hele nasjonen. En totalt feilslått politikk og en strategi som hemmer verdiskapingen for hele landet. Konsekvensen kan bli at man ikke utnytter det potensialet vårt næringsliv representerer når framtidens Norge skal skapes.
Det er over tid ført en politikk som har økt sentraliseringen av statlige arbeidsplasser. Regjeringen har imidlertid signalisert at denne trenden skal snus. I år ble det besluttet å overføre lønns- og regnskapstjenestene til departementene fra Oslo til Direktoratet for økonomistyring (DFØ) i Trondheim og Stavanger for å styrke fagmiljøene og bruke ressursene bedre og mer effektivt. Dette er nemlig ikke distriktspolitikk, det handler like mye om å ta i bruk kompetansen som ligger utenfor Oslo. Samtidig er det et virkemiddel som skal bidra til utvikling av sterke og attraktive regioner i hele landet.
Regjeringens grep ønskes velkommen, men det vi nå virkelig trenger er en massiv satsing på universitet, forskning og høyere utdanning. En viktig statlig institusjon er selvsagt også sykehuset som representerer tung kompetanse og forskningsmiljøer. Det nye fornybarfondet som regjeringen har lansert bør også lokaliseres til vår region og pares med kompetansen innenfor teknologi, fornybar energi og ikke minst kapitalforvaltningsmiljøet. Sistnevnte, sammen med andre sterke miljøer utenfor hovedstaden, bør dessuten kunne forvalte en større del av statens finansielle formue (innland og utland).
Noen vil bruke som argument at presset i arbeidsmarkedet og prisnivået i Stavanger-regionen de siste årene har gjort det vanskelig å etablere statlige arbeidsplasser. Det argumentet har aldri blitt brukt mot Oslo som i dag har 72.000 jobbende i staten, et antall som er økende. Det er ikke akkurat lavt prisnivå eller ubegrenset tilgang til arbeidskraft der heller.