Forhåpentligvis er Erna Solberg og Siv Jensen bedre som statsminister og finansminister enn henholdsvis leder i Høyre og Fremskrittspartiet. De har begge vist en lite tillitvekkende evne til å unngå ubehagelig informasjon når det har dukket opp varsler om trakassering og overgrep i egne partirekker.

Etter en kritikkverdig opptreden i startfasen av Høyres Metoo-saker, har i det minste statsministeren vist vilje til å rydde opp. Sammen med generalsekretær John-Ragnar Aarset har Erna kommet med innrømmelser om at konkrete varsler ikke ble fulgt opp, skriftlig informasjon ikke er blitt delt og konfrontasjoner ikke har fått konsekvenser. Rutiner for varsling har vært ukjent nedover i organisasjonen – og Høyre framstår som en partiorganisasjon som har vært blind og døv for negative og kritiske hendelser.

Tidligere Frp-stortingsrepresentant Jon Gåsvatn har fortalt NRK om hvordan han skal ha informert Siv Jensen om Ulf Leirsteins SMS-er til en kvinne med forslag om trekantsex med et FpU-medlem som da var 15 år. En mail sendt til daværende FpU-generalsekretær Espen Teigen viser at opplysninger også er sendt innen ungdomsorganisasjonen. Forsøkene på å nå fram til to ellers høytfungerende personer som Jensen og Teigen er møtt med «husker ikke»-svar.

Som Norges to ledende styringspartier må Høyre og Frp ha organisasjoner som drives mer seriøst enn noen landsens pølsebuer. Frps fornektelse og hukommelsessvikt i Leirstein-saken er bortimot utrolig med tanke på partiets håndtering av Søviknes-saken for 18 år siden. Og Høyre – med sin rikelige andel av jurister og bedriftsledere i medlemslistene – må kjenne til at skriftlighet er en elementær forutsetning i yrkes- og organisasjonsliv. Enhver leder vet at konflikter av langt mindre alvorlig art enn Høyres, må nedfelles i referater, protokoller og notater. Alt annet er elendig lederskap.