Anmeldt av: Engwall Pahr-Iversen

Brått hørte jeg min salig far – den baptistiske musikklederen – understreke sitt absolutte krav til et velsignet vekkelsesmøte: Det måtte være preget av den glade latter og det milde alvor; være gjennomsyret av den velstemte og herlige himmelske lovsang, og ende ut i et lengevarende crescendo som ledet menigheten på hjemvei i vissheten om en evigomfattende, uendelig kjærlighet fra den himmelske herre. I så måte ville han tirsdag kveld ha kommet til sine egne, og følt seg hjertelig hjemme.

I motsetning til min far, synes jeg imidlertid – utelukkende nevnt i en utvidet bisetning - at forestillingens postludium ble vel langt og ordrikt, og hvor man stundom følte at Jesus-skikkelsen ble borte bak alle de teologiske dybdedykkene. Jeg fikk en slags fornemmelse av at Eidsvåg følte et behov for å dokumentere at han under sine teologiske studier ikke bare hadde beveget seg langs gitarstrengene og –halsen, men også vandret med mottakelig og studerende sinn i de fleste av de teologiske krinkler og kroker.

Det er blitt en vederkvegende forestilling som også illustrerer at det er så mangt man kan jakte på. Bjørn Eidsvåg har for sin del startet på et omfattende generasjonssøk etter sitt livs ulike møter med forskjellige Jesus-figurer. Det spenner fra Sauda-barndommens alltid påpasselige Jesus-helt av typen vakthund, som åpenbart må ha hatt et søskenbarn i mitt nære nabolag i Hillevåg – til et usedvanlig assortert utvalg av senere Jesus-skikkelser som forbuds-Jesus, tilgivelses-Jesus, den politiske Jesus, opprørs-og solidaritets-Jesus, den historiske Jesus og den nåtidige Jesus, for nå bare å nevne en håndfull av de Jesus-skikkelser som Eidsvåg sneier innom i sin jakt på en versal-Jesus som ikke nøyet seg med å fremstå i minuskler.

Som en slags bibelhistorisk mesterdetektiv - uten å være iført Sherlock Holmes gevanter – og med et usedvanlig stødig musikalsk tonefølge, har han også med seg en slags sosionomisk støttekontakt i Svein «Watson» Tindberg. Hvor Eidsvåg reflekterer og resonnerer med det som i frikirkelige kretser ville ha blitt mottatt som «personlige vitnespyrd» over Jesus-skikkelsens ulike fremtoninger på livets mange scener, glir Svein Tindberg glir inn og ut av et utall vekslende biroller. Tindberg fremstår som både søndagsskolelæreren, gladevangelisten, svovelpredikanten, tensing-sangeren og flere andre tidstypiske typer fra de kristne arenaer - enten de befinner seg på bedehuset, i de frikirkelige forsamlingssalene eller i kirkerommene – uten å falle for den fristelsen som ligger så uendelige nær når slike typer skal scenepresenteres; parodiens.

I en slags bruksanvisning til forestillingen skriver Eisvåg: «Vesle Bjørn var sikker på at Jesus alltid ville passe på han, men i ungdomstida blei Jesus mykje strengare. Ikkje likte han langt hår, ikkje rytmisk musikk og heller ikkje at kvinner blei prestar. I studietida endra Jesus seg ytterlegare, og Bjørn Eidsvåg kunne konstatere at Jesus var annleis i Oslo enn på heimplassen.

Her var han ein slags kul hippietype som forkynte peace and love. Seinare blei han presentert for ein sosialistisk Jesus og ein som inspirerte folk til å gjere godt, som ein Gandhi eller Nelson Mandela. Men òg ein som inspirerte dei som grunnla Ku Klux Klan. Jesus var i sanning allsidig. Og han endra seg frå stad til stad og med tida».

Bjørn Eidsvåg har med forestillingen Etterlyst: Jesus prøvd å finne ut «kven Jesus eigentleg er. Er det mogleg å finne ut? Og kva er det ved denne figuren som gjer at han påverkar oss menneske så sterkt?», heter det blant atskillig annet i Eidsvågs bruksanvisnning-

Den enkelte tilskuer kan svare for seg selv. Jeg fant imidlertid behag (for å holde meg til språket i forsamlingshusene) i å følge Eidsvågs «Jesus-jakt». Det tror jeg også mange andre vil gjøre. Eidsvåg, Tindberg og kvartetten med spillemenn, er vel verdt å låne begge ørene til – og tankene med.