5

Janove

«Hengtmann»

Petroleum

Janove Ottesen kan nesten mistenkes for å ha blitt så varm i trøya som soloartist at albumene vil komme i like rask rekkefølge som da Kaizers Orchestra var på sitt mest kreative. Også på egen hånd er det konseptet som er utgangspunktet, den store historien fortalt fragmentert gjennom små bruddstykker og glimt fra situasjoner og levd liv satt inn i udefinerbar tid.

Hans forrige plate «Artisten og Marlene» kretset rundt en nostalgisk kjærlighetshistorie av det slaget Janove har fortalt mange av, og Marlene er igjen omdreiningspunktet allerede i «Engel», første spor på hans nye album «Hengtmann». Det er ikke nødvendigvis så romantisk som man først kan få inntrykk av, noe som tittellåten indikerer, og denne gangen er horisonten utvidet.

Om det ligger et nostalgisk skjær over de åtte låtene som danner det nye albumet, lar tematikken seg passe sylskarpt inn i vår egen tids debatter. Det handler om følelser og drifter som går over styr.

«Hengtmann» består av «store» låter, tunge på labben men likevel med distinkte arrangementer og variert opprinnelse fra et bredt rock- og poplandskap med saftige lån fra andre stilarter. Og det ligger en fandenivoldsk gnist over produksjonen, i måten Janove griper etter substansen og slynger ut ideer og allsangriff på. Er det noe som kjennetegner «Hengtmann» som helhet er det lekenheten og evnen til å gå utenfor det forventede, og i større grad enn på forgjengeren avslører han en bred musikalsk palett.

Med et tett og samspilt band i ryggen og Yngve Leidulv Sætre, Poppa Lars og Bjarne Stensli bak knottene, skrur han sammen en visjon som er fantasifull, likevel stringent. Kaizers er aldri langt unna i lydbildet, men likevel er Janove alene noe helt annet, og denne avstanden markerer han også med tekstlige små stikk til bandet som for tida ligger på is. I stedet går han nye veier. «Klappjakt» tangerer for eksempel DumDum Boys, hvor han trolig låner en nøkkelsetning fra Trondheimsbandets låt «Slave» som inngang til en låt preget av slentrende, lummer minimalisme.

Ane Bruns nydelige stemme skaper store kontraster på balladen «Våpen», mens låter som nettopp «Klappjakt» og «Øyeblikkfanger» står fram som små høydepunkter ved siden av detaljer som skinner i små doser. «Det finnes ord som gjekk i krigen for oss to» synger han for eksempel på «Engel», og viser at kloen i tekstene også har en øm side.

Les også: Janove: – Av og til kan sanger virke skremmende aktuelle

Andre låter har et groove som viser hvordan den svarte amerikanske musikken også er en inspirasjonskilde for Janove, og særlig blir det tydelig når han inviterer inn OnklP i «Drittsekk» i en på mange vis energisk rap, en nøkkellåt der overskuddet bobler.

En liten trillende honnør til The Doors får også plass i låta som kunne vært hentet fra et sirkus i Harlem, nærmest bare for å vise at han kan. Slik blir «Hengtmann» et rent overskudd av et album, hentet fram av en låtskriver og artist som er i ferd med å skape seg en ny kunstnerisk plattform uten at røttene er glemt av den grunn.