Norsk alpinsport har nok av toppnavn. Denne vinteren var det Aleksander Aamodt Kilde, Kjetil Jansrud og Henrik Kristoffersen som skulle være norske medaljegarantister i VM.

Sebastian Foss Solevåg entret dette sirkuset for ni år siden og har vært der siden som en av de norske grovarbeiderne. Som har pushet de andre på trening, men som aldri fikk det store gjennombruddet. Vi husker vår korte prat med ham etter 9.-plassen i slalåm i OL i Sotsji i 2014. Det var en inspirasjon. Skulle det bli noe mer?

Året etter kom den første pallplasseringen i verdenscupen og i OL i Pyeongchang i 2018 ble han en del av det norske medaljerushet. Bronse i lagkonkurransen ble fulgt opp med gull i samme gren i dette mesterskapet.

Men alpint er ikke primært en lagkonkurranse, dette er individuell idrett mann mot mann med uhyre små marginer med ski som plutselig kan styre tre centimeter feil, slik det skjedde med en rekke løpere i gårsdagens finale. I få idretter er balansen vanskeligere mellom fart og risiko. Et tidels manglende konsentrasjon sender deg inn i snøsprøyten.

Henrik Kristoffersens bronseløp så lenge ut som en ny klassiker i Cortina, men så skulle det altså komme en norsk veteran som sjelden har vært sett på som en gullkandidat.

Han blir 30 år til sommeren og hans klare budskap til alle talenter er at tålmodighet er nøkkelord nummer en i det man driver med.

VM-gull i slalåm er en sjelden vri i en vinteridrett der vi blir bortskjemt med store prestasjoner. Tom Stiansen i 1997 var siste norske vinner før dette og Norge hadde ikke engang tatt medalje siden 1999. Nå har en 29-åring fra Spjelkavik meldt seg inn i den eksklusive klubben.