Uten Bruno Fernandes ville Manchester United slitt. Virkelig slitt. Men de er ikke alene om å surre det til med en nøkkelspiller ute.

Fernandes har vært involvert i hele 25 mål for Manchester United hittil. Med 15 scoringer og 10 målgivende pasninger, er United nærmest som et annet lag uten Fernandes på banen. Det er som om alt knyter seg for de andre med portugiseren ute av laget. Med frykt i blikket sender Fred og Matic ballen på tvers og altfor ofte bakover. Pogba er ute med skade og Donny van de Beek er både skadd og har ikke klart å vise hva han er god for. Da er det enda mer som hviler på Fernandes’ skuldre.

Men tallene er klare. Som det ble påpekt i sosiale medier sist uke; uten Fernandes’ bidrag ville United vært nede på 15.- plass sammen med Burnley. Litt urettferdig kanskje, for om Fernandes ikke hadde spilt, ville jo en annen spiller vært på banen. Vedkommende ville ha levert noe, får vi håpe. Men om vi bare trekker fra Fernandes’ målpoeng denne sesongen ville United vært i bunnstriden. Det spørs om Solskjær hadde hatt noen jobb i Manchester med seks seire på 25 kamper.

Alle lag har noen spillere som scorer oftere enn de andre, åpner forsvaret med en stikker bedre enn de andre. Eller styrer laget fra midtstopperplass bedre enn alle andre. Liverpool vakler uten sin sjef Virgil van Dijk. United stivner av frykt for å gjøre noe galt uten Fernandes, mens Tottenham uten Harry Kane er som et B-lag.

Men det er unntak. Vi ser at Manchester City klarer seg greit uten sin general, Kevin De Bruyne. De har på sett og vis klart å fylle tomrommet. De leder serien ganske klart og belgieren har vært ute en stor del av vinteren.

Det er nesten litt trist at én spiller kan utgjøre så stor forskjell i enkelte klubber. Et lag er minst elleve spillere. De vinner sammen og taper sammen. Ja, de spiller til og med uavgjort sammen. Men hva gjør det med resten av Tottenham-laget når suksessen står og faller på om kneet til Harry Kane funker? Alle lag som bygger spillet rundt én spiller, er sårbare. Og når denne spilleren er ute, famler laget. Det er ikke slik man bygger selvtillit, akkurat.

Fotball er et lagspill og det er noe ustilig over kåringer av beste spiller. Det strider mot spillets natur at noen spillere betyr mer enn andre. Lagfølelsen utfordres. Det er slik et mytteri starter. At enkelte faktisk er bedre, har vi alltid visst. Selv om det er moro å se noen danse ned langs linja og finte seg forbi fire–fem mann før innlegget sitter plantet på hodet til spissen som header i mål, er det laget som vinner pokalen, ikke målkongen. Jeg mener det alltid har vært noe stusslig over disse enorme hyllestene av enkeltspillere; Ronaldo, Messi, Zlatan, Haaland. Men spillere blomstrer ikke nødvendigvis i alle klubber. Det er nok av superstjerner som har byttet klubb og ikke funnet helt samme form. Laget må ha oppgaver som alle forstår og forholder seg til. Uten de ti andre blir det få pokaler. De må kort og godt spille som et lag.

Jeg kan mislike det så mye jeg vil, men denne sesongen viser klart og tydelig at jo da – noen spillere er viktigere enn andre.